Det er julaften, eller rettere sagt tidlig på dagen til det som etter hvert blir til julaften. Jeg har ikke tenkt å lage noe sammendrag av året, som det på dette tidspunktet i alle fall kan sies å ha blitt et dårlig blogge-år.
Ønsker bare å dra fram en begivenhet.
Vigdis og jeg var i Sør-Afrika i høst.
Familievernkontoret i Sør-Trøndelag, som er min arbeidsplass, dro på fagseminar dit i oktober. Dette gjorde et uslettelig inntrykk på alle som var med. Å oppleve på nært hold den fattigdommen og elendigheten du har fått servert på TV i så mange varienter, er noe som forandrer deg.
Som Ivar Koteng fortalte om i Adressa i går, har han bidratt til et byggeprosjekt i en township nær Cape-Town. Vi besøkte dette prosjektet og fikk være med hjemmesykepleierne i deres arbeidshverdag i "vrakgodsbyen". Vi fikk også besøke noen av de nye "Mandela-husene" som bygges for å erstatte de gamle rønnene. Det er bare det at straks et nytt hus er ferdig og en familie flytter, så kommer det nye inn i deres gamle "hus" i løpet av neste natt. I et slikt per
spektiv kan en kanskje bli motløs, men som Koteng skriver: "Folk kan spørre meg om hva som er vitsen. Men hvis jeg hjelper èn, så holder det for meg. Det er ingen som er mer enn èn, vi har alle bare ett liv."På dagsenteret i Paarl, som gir tilbud til barn av foreldre med hiv/aids og andre alvorlige sykdommer, traff vi mange barn. De var som alle andre barn. Forskjellige. Likevel må det være lov å si at de hadde en ting felles: Et håp om å få en mulighet til å leve et godt liv.
Vi har alle ressurser til å hjelpe èn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar