Framtidsdrøm.

310 dager, 7440 timer, 446400 minutter eller 26784000 sekunder. Sekundene kommer og går i en ustanselig strøm. Snart 27 millioner av dem har passert siden du døde Henning. Det er nesten ikke til å forstå. Slik vi antydet, da vi tok farvel med deg, gikk livet videre for oss andre. Det føles på samme tid så uendelig fjernt og nært det sekundet da livet ditt tok slutt. Du er borte, men likevel er du her fortsatt. Ord om sorg og savn og lengsel er ikke lenger bare tanker om framtiden, men er blitt erfaringer i levd liv. Ja, livet går videre, men blir aldri som før. Heldigvis.
Hverdagen er her igjen. Mye har normalisert seg. Likevel knuges vi tidvis av en uforståelig følelse av uvirkelighet. Det kan da ikke være mulig at du virkelig er borte? Det går da ikke ann at vi aldri igjen skal møte deg og kunne ta på deg igjen? Kunne gi og få et godt smil og en god klem? Vi er ikke skapt for å kunne ta inn over oss en slik umenneskelig realitet. Likevel er det akkurat det som kreves av oss av omverdenen. Selv om døden har stoppet deg Henning, krever livet av oss andre at vi etterhvert igjen skal fungere som normalt. Normalt? Hva er nå det? Det er i alle fall ikke det samme som før. Ingenting blir det samme som før. Vi kan ikke lenger ha like stort fokus på deg som da du levde. Vi kan ikke lenger snakke om deg like ofte som vi har gjort. Vi kan ikke lenger dele tankene våre med omverdenen i så stor grad som vi har behov for. Omverdenen tåler ikke det. Livet må gå videre. Det høres ut som en klisje at "vi tenker på deg hele tiden". Vi gjør jo selvfølgelig ikke det. Det føles bare slik ganske ofte. Det føles slik fordi det ikke lenger oppleves legalt å dele disse tankene med andre i like stor grad som før. Det føles ensomt. Til tider er det uendelig smertefullt å brenne inne med behovet for å snakke om deg Henning. Til tross for 27 millioner sekunder er du absolutt ikke borte. Du er med, og du skal aldri få lov til å forsvinne helt. Ingenting skal, eller kan bli som før. Vi håper at de rundt oss, som blir utsatt for vår fortsatte sorg og vårt store savn, tar takhøyde for at det må få være slik. At vi blir akseptert i vår nye, fortsatt litt skjøre utgave. Vi er ikke sårbare persilleblad. Vi tåler en støyt, men har behov for forståelse for at vi ikke alltid er helt på topp.
Vi har mye igjen å bearbeide. Vi har fortsatt en lang vei å gå sammen med deg Henning. Det er en kjennsgjerning at avstand i tid endrer hukommelsen. Derfor føles det viktig at det ikke går alt for lenge før vi kommer igang med å flytte alle våre erfaringer og minner ned på papiret. Redselen for at det ikke skal bli mulig å få til, ligger der fortsatt som ett ukomfortabelt teppe over skriveprosessen. Det er svært mange blanke ark som skal fylles med minner, meninger og meningsfullt innhold før vi kan dele det med andre. Boka om deg Henning, med tittelen "1 milliard sekund", er fortsatt bare en drøm. Vi vet vi ikke plutselig en dag vil våkne opp med en ferdigskrevet bok på nattbordet. Det er rimelig å tro at drømmen tidvis i prosessen vil fortone seg som et mareritt, men nå, før ordstrømmen har løsnet, er det en god drøm som vi håper vi kan makte å gjør til virkelighet.

I dag er taket blått.

Jeg sitter her og ser rett opp.  På skysløret. Lett slør. Jeg sitter på takterrassen med utgang fra soverommet. Imellom oss og naboen.  En helt innesluttet terrasse med utsyn kun rett opp i himmelen. En firkant som akkurat i dag er mest blå og litt gylden grå. Svalene flyr høyt der oppe og lyden fra ventilasjonsanlegget l brygga brummer i bakgrunnen.  Som et enda fjernere sus hører jeg lyden fra byen. Lyden er dyp og lav med innslag av skarpe lyder. En stor motorsykkel tar fart over Bakke bru og høres langt ut i Innherredsveien. Her jeg sitter er jeg innestengt og uten innsyn fra alle kanter bortsett fra gjennom vinduet til stua hvor Linn Sophie og Vigdis sitter.  Det er godt å sitte her. I alle årene vi har bodd her, har plassen på denne siden av huset vært svært lite brukt. Den har vel egentlig bare vært en lagerplass for diverse skrot.  Nå er den nyoppusset med nytt tregulv. For under et halvt år siden så det ikke slik ut. Da var det fullt kjør. To menn med trykkluftbor fjernet tonnevis med betong fra gulvet. De jobbet under et provisorisk tak som holdt snøen ute og gulvet tørt. Historien er langt og komplisert. Kortversjonen er slik; Lekkasje i terrassegulvet. Inntrengning av vann under badegulvet som resulterte i et ubrukelig baderom. Terrassen møtte gjøres tett før badet kunne bygges opp på nytt. Hvem hadde ansvaret? Hvem skulle betale? En møysommelig tålmodighetsprøve å få avklart. Uten bad i 10 mnd. Nytt bad, alle glade bortsett fra den tidligere gårdeieren som til slutt tok hele regninga, både for utvendig og innvendig arbeid.

Jeg ser en prikk høyt, høyt oppe i skysløret. I sted passerte det et lite fly over her høyt, høyt oppe. Sammenhengen er klar. Prikken blir raskt større og etter noen sekunder åpner det seg en fallskjerm etterfulgt av et fjernt smell. Etter hvert høres også tiltagende blafrelyder når den nærmer seg bakken. Den forsvinner ut av synsfeltet mitt et øyeblikk, men kommer til syne igjen idet den foretar diverse halsbrekkende spiralmanøvre. Etter hvert legger den stø kurs mot Kristiansten Festning, hvor den høyst sannsynlig har tenkt å lande. En gul og sortstripet skjerm, ikke helt ulikt en kjempeveps på himmelen. Nå forsvinner den ut av syne bak gjerdet mot naboen og lander forhåpentligvis trygt  noen steinkast her oppe i bakken. Luftrommet over meg blir overtatt av en litt mer stillfaren skapning. I alle fall er den stille akkurat i det den passerer over meg. Det er en måke. På vei til ett eller annet. Kanskje bor den her på taket?  Over gangen som går fra heisen og på tvers gjennom hele bryggerekka, er det et flatt tak mellom spirene. Kombinasjonen av flate tak og måker nær elva betyr reir nå på forsommeren. Riktignok har jeg i år vært oppe og fjernet et par kvisthauger før de ble skikkelig bebodd. Noe må man gjøre for å få nattero. Like fullt har vi hatt underholdning i mange uker nå. Og måken er en morgenfugl. Det skal den ha. Det er ingen tvil om hva måkene bruker tida til fra dagslyset kommer og fram til det er på tide for oss andre å stå opp. De framskaffer svært mye lyd før de endelig kan produsere et egg. Disse lydene høres usannsynlig godt selv gjennom lukkede vinduer. Det er nok en kjensgjerning at et eller annet sted her oppe på taket er det et reir eller to. Om veldig kort tid starter neste kapittel i underholdninga. Etter hvert som ungene blir klekket, blir det ikke fullt så greit å sitte her. Når de små starter sin utforskning av taket før flyvedyktig alder, blir foreldrene omskapt til svært aggressive stupbombere med stor treffsikkerhet. Samboerskap skal ikke være enkelt.
Sola skinner fortsatt. Klokka er kvart over åtte og på denne tida av året har vi fortsatt sol i flere timer, men ikke her på denne terrassen. Jeg har tatt på meg en tykk genser for det blir fort kjølig i skyggen. Sitter her og leser, ser opp i himmelen og har ei stille stund mellom to fotballkamper. Akkurat i kveld leser jeg i ei papirbok. Det er ikke vanlig kost lenger. Det går på lydbøker for tida. Det er praktisk med lyd på øret når jeg legger ut på de lange gåturene som etter hvert har blitt en meningsfull og nødvendig del av livet mitt. Vigdis og Linn Sophie sitter foran TV-en og har leid en film på Netflix. Sikkert en klissete romantisk komedie, som vanlig. Så slik er livet på en kveld hvor det er så varmt at det er godt å være ute. På den andre terrassen, ut mot elva, var det for kalt og for mye vind til at det var komfortabelt nå i kveld.
Ja vel, her kommer Vigdis med pizza til meg. Ingen grunn til å klage på servicen. Ja, jeg er bortskjemt. Det betyr en liten matpause. Kanskje det også er ølservering på denne takrestauranten? Det har vel ingen hensikt å utfordre skjebnen. Jeg vet veien til kjøleskapet. Leser du fortsatt? Ja vel. Kanskje du undrer deg over hva dette egentlig handler om? Det gjør jeg også.