Forventningene var skyhøye. Nesten 14 dager i Vietnam! Aldri hadde jeg trodd jeg skulle reise så langt øst. Det passet liksom ikke for meg. Mat er godt, særlig hvis det er kjøtt. Mine fordommer fortalte meg at maten i Østen passet min gane umåtelig dårlig. Jeg har alltid fleipet med at jeg ikke ønsker å bryte næringskjeden. Dyr spiser gress og jeg spiser dyr. Vigdis har gjennom årene tålmodig forsøkt å påvirke mine matpreferanser. Hun har etter hvert lykkes til en hvis grad. Nå var jeg klar for å bryte noen grenser. Da jeg kom og fortalte henne om mitt søskenbarn Knuts invitasjon, ble hun svært forbauset.- Skal vi bli med Knut til Vietnam? spurte jeg.
Utspillet bragte henne nærmest ut av fatning. Noe slikt hadde hun aldri trodd hun skulle høre fra meg. For henne hadde dette lenge vært en slags uoppnåelig drøm.
Etter at Knut pensjonerte seg fra sin militære løpebane, hadde han startet som turguide. Nå var det en gruppereise til Vietnam han skulle ha ansvaret for. Han undret på om det kunne være noe for oss. Vår, kanskje litt uventede positive respons, førte til at han også spurte sin søster. Etter litt overtalelse fikk han også henne på kroken. Det lå an for en fellestur for tre søskenbarn og våre ektefeller. Til tross for at det var flere måneder til avreise, startet forberedelsene så smått og forventningene steg gradvis.
Tilbakeslaget kom i starten av desember. Vi fikk melding om at det var for få påmeldte og reisearrangøren avlyste turen. Skuffelsen ble kortvarig. Knut foreslo at vi skulle overta flybillettene, som allerede var bestilt, og arrangere resten av turen selv. Han tok som den største selvfølge ansvaret for detaljplanleggingen. Tilsvarende ting hadde han gjort før. Planen var en reise fra nord til sør. Hoteller, innenriksfly og aktiviteter måtte kartlegges og bestilles. Utover vinteren vokste det fram en imponerende reise:
Vi skulle besøke og være noen døgn i 4 forskjellige byer. Først fly til Hanoi i nord. Videre med innenriksfly til Hue før tuen gikk til Hoi An med buss. Til sist skulle vi ende opp i HCMC, eller Saigon som den het før i tiden. Vi skulle bo på bra hotell og ha et rikholdig og variert program med utflukter ispedd strandliv og egentid. Mangfoldet var stort med museer, opera, natteliv, Street-food-matkurs, krigsminner, cruise på Parfymeelven, dagstur i Mekongdeltaet og mye mer. Travle, innholdsrike dager.
I februar, da koronaviruset dukket opp i Kina, økte gradvis vår bekymring for om turen kunne gjennomføres. Så lenge UD ikke frarådet å reise til Vietnam, var vi alle fast bestemt på å reise.
Den 8. mars var alle grønne lys tent for vår avreise den 11.
9. mars skiftet lyset til oransje.
På grunn av koronafrykt innførte Vietnam visumplikt for reisende fra mange land i Europa. Deriblant Norge.
Vår eminente reiseleder Knut, som bor nær Oslo, kastet seg rundt og startet arbeidet med å framskaffe visum til oss alle før avreise. Lenge så det ut til at det ikke ville være mulig, men Vietnams ambassade spilte på lag! Knut hadde beleiret ambassaden. Vi skrev søknader, skannet og sendt dem sammen med passkopier og nye passbilder.
På ettermiddagen fikk vi beskjed:
- Det ordner seg!
10. mars reiste Vigdis og jeg til Gardermoen for å slutte oss til resten av reisefølget. Etter ankomsten til hotellet fikk vi beskjeden fra Knut:
- Da er jeg på vei hjem fra ambassaden med visum til alle i sekken!
Igjen var lyset grønt.
Gleden ble kortvarig. 2 timer senere meddelte Knut:
- Jeg har fått ny beskjed fra ambassaden i Oslo om at myndighetene i Hanoi ikke har godkjent våre visum. De er kansellert! Alle nordmenn blir i praksis fra nå av nektet innreise i Vietnam.
Vedvarende rødt lys i alle signaler. Game over!
Der satt vi på hotellet med kofferter fulle av sommerklær, men uten reisemål. Tanken på å returnere hjem til Trondheim var umulig å forholde seg til. Vår tradisjonelle nyttårstur til Tenerife hadde i år måttet vike plassen for årets Vietnameventyr. Soltørsten var stor og påtrengende.
Resignasjonen og fornuften tapte kampen. På forbausende kort tid hadde vi fått på plass ny tur med
Neste dag ble vår frustrasjon og skuffelse over at Vietnamturen gikk i vasken, raskt mildnet av forventninger til vårt nye eventyr.
To timer før landing i Las Palmas lød følgende melding over flyets høyttalere:
- En av besetningsmedlemmene er blitt akutt syk og vi er omdirigert til å lande i Faro.
Nedturen startet mot feil land. Portugal.
Etter landing ble flyvertinnen kjørt i ambulanse til sykehuset. Hun fikk følge av en av sine kolleger. Lite trivelig for flyvertinnen, men også ugreit for alle andre i flyet. Sikkerhetsbestemmelsene sier at et slikt rutefly må, i tillegg til flygerne, ha minst fire besetningsmedlemmer i cabinen. Med to av dem på sykehuset kunne ikke flyet dra videre. En rimelig uvanlig situasjon uten vel avklarte rutiner.
For å kunne fortsette turen, måtte to ting skje. Først måtte den sykes kollega returnere fra sykehuset slik at de ble tre besetningsmedlemmer. Ifølge bestemmelsene kan det flys med tre i cabinen dersom det ikke er mer enn 150 passasjerer. Den andre utfordringen var at det var 161 passasjerer ombord. Med andre ord, 11 personer måtte forlate flyet før det kunne lette.
Nesten to timer senere var problemet løst. Da hadde to passasjerer dratt til sykehuset slik at den sykes ledsager kunne returnere til flyet. Ni andre frivillige sto igjen på flyplassen i Faro da Norwegian-maskinen tok av.
To av de ni var Vigdis og meg.
Flyet hadde mange barn ombord og stemningen hadde etterhvert blitt rimelig amper i den varme cabinen. Vi som forlot flyet nøt derfor en kortvarig heltestatus på vei ned landgangen.
Det varte ikke lenge. vi kom fort ned på jorda. Det var ikke akkurat rullet ut noen rød løper for heltene. Vi ble plassert i et hjørne i ventehallen uten ytterligere informasjon. Koffertene våre var plukket av flyet, men hvor vi og koffertene skulle ta veien var uavklart. Etter hvert kom beskjeden. Vi skulle bli fraktet med buss til Lisboa og med fly videre neste morgen.
Avstanden mellom Faro og Lisboa er 25 mil! Det ble en lang ettermiddag og kveld. Bussen lot vente på seg. Etter nesten 3 timer venting, hvor en sjokoladeplate på deling var den eneste maten vi fikk, dukket bussen opp. Deretter fulgte nye 3 timers busstur i mørket.
Hotellnatten og flyturen neste dag gikk greit. Vi ankom Amadores Beach Hotel nær et døgn etter planen.Dagen etter, på fredag, våknet vi med nyheten om at norske flyplasser var stengt. Nye og forvirrende beskjeder kom på løpende bånd. Senere på dagen kom informasjon om at vi måtte i karantene når vi kom hjem og etter hvert kom oppfordringen om å komme hjem så fort som mulig. Vi fikk raskt avklart at hjemreisen på onsdag ville gå som planlagt og at det ikke var mulig å framskynde denne.
Det må innrømmes at feriestemningen etterhvert ble litt anstrengt.
På lørdag våknet Spania opp til nyheten om at det ville bli innført portforbud fra mandag morgen. Spania tok veien fra normalitet til tiltak som var mye strengere enn de som var innført i Norge i en stor jafs.
Alle måtte holde seg hjemme. Eneste unntak var turer til lege, apotek eller matbutikken. De som hadde en jobb å dra til, fikk selvfølgelig lov til det, men ellers måtte alle holde seg i ro. Alt unntatt matbutikkene skulle stenge.
På søndag benyttet jeg sjansen og gikk en lang tur innover i landet. Da jeg på ettermiddagen kom tilbake til stranda vår, ble jeg møtt av et merkelig syn. Stranda var tom! Ikke ett menneske å se bortsett fra noen få som var i ferd med å stenge de siste restaurantene. Vel tilbake på hotellet fikk jeg forklaringa. Portforbudet hadde blitt framskyndet og trådt i kraft søndag kl. 12.00.Fram til avreise på onsdag led vi på ingen måte noen nød, men innsiden av et hotellrom var kanskje ikke akkurat det vi hadde forventet oss av ferien. Hotellområdet var stort, så litt bevegelse ble det.
Vi fulgte med på nyhetene og leste om andre som allerede hadde kommet hjem. Stort sett fortalte
disse historiene om tilstander vi vanskelig kunne forestille oss. Alle måtte ta på munnbind før de forlot flyet. Sivilforsvaret var utkommandert. Grundig informasjon ble gitt. Spørreskjema ble utfylt og intervju gjennomført før det ble besluttet hvor veien gikk videre. Vi leste om hotell ved Gardermoen som var tatt ibruk til karanteneformål. For oss så det ut som om reisen hjem til Trondheim kanskje ville bli forsinket med 14 dager. Vi var forberedt på det meste, men ikke det som skjedde.
Avgangshallen på Gran Canaria var fylt til randen da vi ankom. Mange munnbind var å se, men ingen informasjon ble gitt om hvordan vi skulle forholde oss, Alt gikk som det skulle, vi var på plass i setene i god tid før avgang.
Ombord på flyet merket vi fort at ikke alt var som vanlig. Vi fikk beskjed om at flyet ikke var forsynt med mat og drikke. Det eneste som var å få kjøpt var vann. Noen våget seg til å spørre om hvorfor det var slik. De fikk klar beskjed om at det ikke var Norwegian sin skyld, men et eller annet cateringfirma hadde ikke gjort jobben sin. Måten det ble svart på, innbød ikke til videre spørsmål.
Litt uvanlig med passkontroll etter landing. Der så vi en del mannskap i sivilforsvarsuniformer. Ingen muntlige beskjeder ble gitt over høyttaleranlegget. Kun en del plakater fantes rundt omkring, med en enorm mengde tekst som flakset raskt forbi. Etter å ha sittet med 20 cm avstand på flyet, ble det en del humring i rekkene da vi fikk beskjed om å stå med 2 meters avstand i køen før passkontrollen! Til vår store forbauselse var taxfreebutikken åpen som vanlig. Det hadde den ikke vært på Gran Canaria. Også bagasjen var på plass og tollen ble passert uten at noen hadde stilt et eneste spørsmål om noe som helst. Ute i ankomsthallen ble vi måpende stående å se på hverandre. Vi var på ingen måte alene. Rundt oss sto svært mange reisende som forsto absolutt ingenting. En flyger fortalte i forbifarten at karantenen startet først når vi var hjemme, uavhengig av hvor det måtte være. Klokka var nær midnatt og vi sto der uten overnatting eller transport videre. Selvfølgelig ikke noe problem, men rimelig overraskende!
Etter overnatting på et delvis nedstengt hotell og fly hjem dagen etter, kunne vi omsider starte på hjemmekarantenen. I og med at vi har lov til å ut å gå tur, tenkte jeg at det ville bli rimelig uproblematisk. Etter at jeg på lørdag var en tur ut og fikk følelsen av å gå i kø på Bakklandet, ble jeg litt betenkt. I dag har jeg lest en del hatske innlegg på FB med fordømmelse av alle som er ute. Det betyr at jeg nok velger å være hovedsakelig inne framover.
Istedet får jeg tenke tilbake på det vi har opplev, og ikke minst det vi ikke fikk oppleve i denne omgang. Jeg drømte meg bort på lørdag. Da skulle vi ha vært på båttur i Mekongdeltaet dersom alt hadde gått etter planen. Hadde vi kommet oss til Vietnam, hadde dette sannsynligvis uansett ikke blitt noe av. Leste nettopp om ei norsk jente i isolasjon på et primitivt sykehus i Vietnam fordi en person på flyet hun kom med hadde fått påvist koronasmitte. Hun var testet og smittefri, men ikke sluppet fri. Returen til Norge visste hun lite om.
Mange vil kanskje tenke at vi var naive og kan skylde oss selv for fortredelighetene. Så fort ting har utviklet seg, vil slike tanker være og forbli etterpåklokskap.
Vi er hjemme, vi er friske og med en opplevelsesrik tur bak oss. Kanskje ikke helt som vi forventet, men....
