Når mørket no har senka sæ.

e det fortsatt lyse dagen på Tenerife. Men der e ikke vi lenger. Det va herlig så leng det vart, men minnan kan ingen ta fra oss. Vi e så klar som vi kan bli for hverdagen.

The End.

Hjemturen er alltid et antiklimaks. Særlig når du hører at temperaturen i Trøndelag er -10. Alt har gått bra hele turen. Vi er både slitne og stolte i det vi går på flyet.

Impulskunst.

Er ute og går. Langs strandpromenaden. Den er lang. Og varm! Det er mangt å se på veien. Kom forbi en kunstpark, bygd av turister, stein for stein. Nesten en kilometer strand hadde slik utsmykning. Sitter på "Plaza del Duque", en del av "snobbestranda", hvor merkeklærfaktoren er høy. Forsøker å få kropstemperaturen ned på et akseptabelt nivå ved hjelp av en øl og en milkshake. Tror jeg klarer det. Etter hvert. Etterpå er det bare ca 12000 skritt tilbake til hotellet. I værste fall finnes det alltids en taxi.

Champagne og kaviar til frokost.

Er det vanedannende? Hvis det er, må frokostbudsjettet justeres litt når vi kommer hjem. Vi regner med at syltetøyet og brunosten blir god og finne på frokostbordet i neste uke. Fiskeboller og kjøttkaker vil vel også stå på menyen. Sola er på plass i dag og vi til sikkert klare å oppnå den litt solbrente, misunnelsesverdige looken i løpet av dagen.

Og sånn går no dagan..

Sjelden har vel det uttrykket passa bedre. Dagan har flydd avsted i en helt ubeskrivelig fart. Vi avslutter nest siste dag med t-lys på terrassen og snakker nok en gang om Hennings utholdenhet. Hva kan gå galt nå? Det vet vi ikke. Akkurat nå slapper Henning godt av i senga si etter en ok dag, men vi er enda ikke hjemme. Hvis noen synes vi er i overkant fokusert på Hennings form, får de bare tilgi oss. Vi som står midt oppe i det, er hele tida klar over at dette har vært, og er et risikoprosjekt. Vi ser Hennings glede, men også hvor mye han skjerper seg og hvor mye dette tar ut at han. Vi velger å tro at gevinsten er større enn kostnaden.

Robinson, en gammel venn.

I mange år så vi på Robinson som vår favorittrestaurant. Den ligger på strandpromenaden med sin kullgrill som publikumsmagnet. I fjor ble vi skikkelig skuffet pga en usmakelig servitør. Vi gir dem i kveld en siste sjanse for gammelt vennskaps skyld.

Taubanen til topps på Teide

tok ikke vi. Spanias høyeste fjell fikk ikke besøk av oss i år. Håvard og jeg leide cabriole og kruset halve øya rundt mens Linn, Vigdis og Henning shoppet. En god løsning for alle fem. Tida flyr. Henning har fortsatt smilet på plass etter feiringa i gård, til tross for at han er dyktig sliten. Mange har vært flinke til å informere oss om alle minusgradene som møter oss når vi kommer hjem. Takk for det! Enda har vi 1,5 dag igjen her og kose oss. Vi gidder ikke å bry oss om kuldegradene for vi lander!

Feiringa i gang.

Da er vi på plass på "Garibaldi", med krystall og flygel. Pianisten har nettopp på oppfordring spilt en Elvis-låt til Henning. Vi ser fram til å flotte oss ."med all de fine rettan" Henning er trøtt, men i strålende humør. Dette blir bra!

Overskyet.

I dag fikk vi bruk for utenpåjakken. Det setter absolutt ikke noen dempet på humøret. Det er ikke værre enn at vi tilbringer formiddagen i ro og mak ved bassenget. Henning koser seg med sine nyinnkjøpte ipod-høytalere på armlenet av rullestolen. I kveld skal vi slå ut håret og forsøke å bruke opp pengene Henning har fått til slikt bruk. Besteforeldrene har vært rause, så vi makter det sikkert ikke. Vi er enda ikke lenger enn halvveis i ferien. Vi nyter hvert sekund!

Omsorg under palmene.

Som jeg har sagt før: Vakkert er vakkert.

33 år.

Selv på fødselsdager er man trøtt om morran. Frokostsalen stenger kl 10, så da MÅ man opp. Det er selvfølgelig ok med en frokostlur etterpå, men vi har vel ikke tro på at Henning har tenkt å kaste bort tida med sånnt i dag. Det er viktig å komme godt i gang med sitt 34. år. En ny runde i marathonløpet er påbegynt. Ingen tid å miste.

Matlyst

Kom treng deg fram. Etter etegildet i går kveld er ikke mat det vi har behov for. Kombinasjonsmåltid til 4 personer viste seg å kunne mette mist 10! Vi fikk med oss en dogybag med over ett kilo ribbe og kylling da vi gikk. Bra man ikke må betale for kroppsovervekt på flyet hjem!

Vi tar et hvileskjær.

I dag blir det nok stort sett å være i ro på hotellet. Henning sov urolig i natt, men har slappet godt av nå utover formiddagen. Tror ikke vi vil lide noen nød uansett. La Siesta er et nydelig anlegg med alt som trenges for å ha det bra. Akkurat nå synges det i dusjen her og humøret er på topp!

Vår nytatooverte helt.

Om den ikke varer evig, vil den nok være der ei god stund og minne oss om gode dager her på Tenerife. Vi var forberedt at Hemnings form ville være variabel, men så lengt har han vært påskrudd hele tida. De få gangene han har vært litt trøtt og vi har snakka om å ta det litt med ro, har Hennings hode kommet opp fra brystkassa. Han har gitt klar beskjed om at her skal ikke tida kastes bort med unødvendig hvile! Vi håper det varer. Når vi kommer hjem kan han sove fram til jul!

Bryllupsplanlegging.

Ferien kan brukes til så mangt. I kveld er det bordplassering som er tema. Versjon 1.0 vil forhåpentligvis være klar før vi kan komme oss ut for å få oss middag. 13. August er jo ei stund til, men noen er mer ivrig til å planlegge enn andre. Henning sitter og halvsover med et tålmodig smil om munnen. Ser ikke bort fra at det blir en sen middag.

Mil etter mil.

Strandpromenade. Et varmt ord. Skal du dytte en voksen mann i en manuell rullestol merker du i alle fall hvilken breddegrad du er på. Savner Hennings motoriserte vidunder på nesten 200 kilo. For tung til å få være med Spanair. Udiskutabelt. Av sikkerhetsgrunner! Henning og fattern sitter og nyter dagens første øl. Vi har satt på stoppeklokka og later som om tida står stille. Bølgeskvulp og ungeglam i bakgrunnen. Her skal vi sitte lenge, lenge før vi rusler videre mil etter mil...

Ikke for å gni det inn, men..

Klokka nærmer seg midnatt. Klager vi? Nei! Vi nyter det og vet utmerket godt at om ei uke er vi tilbake i kulden sammen med dere andre. Sukk!

Sushi!

Keiserens nye mat! Bare bløff! Men noen av oss synes det er godt. Og da er det jo slik at en stakkars blind mann må gjennomgå. Maki, nigri, wasabi, moriwase, ponzu og sashimi. Henning lar seg ikke bløffe, men han elsker sashimi! Rå laks! Velbekomme!

Linares II

Her er alt som før. Her har vi brukt mye tid og penger i årenes løp. Litt rolig nå på formiddagen, men når mørket faller på kryper mye rart fram fra daggjemmestedet og finnes veien hit. Det er vel Laurent, som har spilt på pianoet sitt her i snart 30 år, som trekker. Han og gjesteartister i fleng skaper skikkelig "husker du?"-stemning her til alle naborestaurantene har stengt. Vi finnes sikkert veien hit til pensjonisttreff i løpet av uka.

Da var vi skikkelig igang.

Jeg sier ikke mer!

Er det palmer i paradis?

Det er det sikkert, men det er det jammen her også! Jeg sitter på terrassen og nyter en perfekt morgen etter en perfekt reise nedover hit. Alt gikk som planlagt. Transport fra flyplassen, bestilt utstyr på rommet, Linn og Håvard på plass. Alt ligger til rette for en bra ferie.

Første hinder passert.

Da var vi på vei! Sikkerhetskontrollen passert. 90 min. til avgang!

Reiseglede!

Hennings form har vært variabel den siste tida. Uten påviselig grunn har han de siste ukene hatt feber og har sovet mye. Etter hvert som turen har nærmet seg har han imidlertid gitt tydelige tegn på at han VIL til Tenerife! Det finnes jo ikke ord igjen, men som han kommuniserer! Dersom denne turen skulle bli avlyst, ville det blitt tidenes nedtur for oss alle. Denne glisende fyren på bildet fant vi i senga da vi kom nå i ettermiddag for å pakke sammen rullestolen hans. Han er klar!!

Dagen før dagen..

Jeg slo opp øynene, og slik så det ut. Persienna slipper inn  litt lys som forteller meg at det alt er dagen. Hvilken dag? Jo, dagen før avreise! Der ligger jaggu badebuksa mi også. Har den tenkt seg med på tur? Sikkert ikke dumt å ha den i kofferten når jeg kommer til Tenerife.. Nå er jo ikke jeg noen typisk bader, men hvem vet? 30 grader i skyggen, ingen tilgjengelig skygge å være i og ingen tilgang på øl; Det er vel forutsetningene for at jeg skal ta en dukkert frivillig. Men som sagt: Hvem vet?
Vi drar alle 5! Ja, vi er blitt 5 nå. Linn Sophie har landet. Hun har funnet seg sin Håvard! Ring på fingeren og bryllup under planlegging. I løpet av årene har Linn dratt med seg noen frosker hjem som hun har kysset på. Jeg skulle gjerne ha most de fleste av dem under hælen! Håvard derimot, han er godkjent på alle måter! Skikkelig fyr som alle kan like.
Det er jo egentlig Henning sin tur. Det er på en måte "Nå eller aldri 2". 30-årsdagen i Memphis, 33-års dagen på Tenerife. Vi tar på skylappene og tar sjansen en gang til! Selv om Henning sin form for tida er svært variabel, regner vi med at han vil få med seg flere opplevelser enn om han satt hjemme, sånn for sikkerhets skyld! Det har i noen uker vært litt usikkert om det ble noen tur p.g.a. formen, men nå tror jeg ingenting kan stoppe oss!
Vigdis er akkurat innom soverommet her jeg ligger og skriver. Hun griper kofferten sin og forlater rommet med en opprømt pakke-kofferten-sang. Som kleshaugen foran vinduet viser; Hun er som vanlig tidligere ut enn meg. Jeg vet hvor kofferten min er, tror jeg, for å si det sånn!
Har tenkt å mobilblogge fra turen. Om det blir noe, vil tida vise. I alle fall er mobilen knytta opp mot bloggen her og akkurat nå ser det heller ikke ut som om skrivesperra er på plass!