En fyr i et liv i en hverdag.

søndag 25. september 2016

Framtidsdrøm.

310 dager, 7440 timer, 446400 minutter eller 26784000 sekunder. Sekundene kommer og går i en ustanselig strøm. Snart 27 millioner av dem har passert siden du døde Henning. Det er nesten ikke til å forstå. Slik vi antydet, da vi tok farvel med deg, gikk livet videre for oss andre. Det føles på samme tid så uendelig fjernt og nært det sekundet da livet ditt tok slutt. Du er borte, men likevel er du her fortsatt. Ord om sorg og savn og lengsel er ikke lenger bare tanker om framtiden, men er blitt erfaringer i levd liv. Ja, livet går videre, men blir aldri som før. Heldigvis.
Hverdagen er her igjen. Mye har normalisert seg. Likevel knuges vi tidvis av en uforståelig følelse av uvirkelighet. Det kan da ikke være mulig at du virkelig er borte? Det går da ikke ann at vi aldri igjen skal møte deg og kunne ta på deg igjen? Kunne gi og få et godt smil og en god klem? Vi er ikke skapt for å kunne ta inn over oss en slik umenneskelig realitet. Likevel er det akkurat det som kreves av oss av omverdenen. Selv om døden har stoppet deg Henning, krever livet av oss andre at vi etterhvert igjen skal fungere som normalt. Normalt? Hva er nå det? Det er i alle fall ikke det samme som før. Ingenting blir det samme som før. Vi kan ikke lenger ha like stort fokus på deg som da du levde. Vi kan ikke lenger snakke om deg like ofte som vi har gjort. Vi kan ikke lenger dele tankene våre med omverdenen i så stor grad som vi har behov for. Omverdenen tåler ikke det. Livet må gå videre. Det høres ut som en klisje at "vi tenker på deg hele tiden". Vi gjør jo selvfølgelig ikke det. Det føles bare slik ganske ofte. Det føles slik fordi det ikke lenger oppleves legalt å dele disse tankene med andre i like stor grad som før. Det føles ensomt. Til tider er det uendelig smertefullt å brenne inne med behovet for å snakke om deg Henning. Til tross for 27 millioner sekunder er du absolutt ikke borte. Du er med, og du skal aldri få lov til å forsvinne helt. Ingenting skal, eller kan bli som før. Vi håper at de rundt oss, som blir utsatt for vår fortsatte sorg og vårt store savn, tar takhøyde for at det må få være slik. At vi blir akseptert i vår nye, fortsatt litt skjøre utgave. Vi er ikke sårbare persilleblad. Vi tåler en støyt, men har behov for forståelse for at vi ikke alltid er helt på topp.
Vi har mye igjen å bearbeide. Vi har fortsatt en lang vei å gå sammen med deg Henning. Det er en kjennsgjerning at avstand i tid endrer hukommelsen. Derfor føles det viktig at det ikke går alt for lenge før vi kommer igang med å flytte alle våre erfaringer og minner ned på papiret. Redselen for at det ikke skal bli mulig å få til, ligger der fortsatt som ett ukomfortabelt teppe over skriveprosessen. Det er svært mange blanke ark som skal fylles med minner, meninger og meningsfullt innhold før vi kan dele det med andre. Boka om deg Henning, med tittelen "1 milliard sekund", er fortsatt bare en drøm. Vi vet vi ikke plutselig en dag vil våkne opp med en ferdigskrevet bok på nattbordet. Det er rimelig å tro at drømmen tidvis i prosessen vil fortone seg som et mareritt, men nå, før ordstrømmen har løsnet, er det en god drøm som vi håper vi kan makte å gjør til virkelighet.


Etter meg kom disse to

Etter meg kom disse to
Vakkert er vakkert