Vandring i undring

Det var en støvskydag. Hver gang skosålen traff bakken, eksploderte underlaget og skjøt tusenvis små partikler ut i lufta. Jeg var på vandring. På vei bort fra noe, eller på vei mot noe. Som vanlig var dette litt uklart.

— Hvor skal du i dag? spurte kona da jeg gikk. Det gode, lune smilet hennes ønsket meg god tur.

— Vet ikke, var det korte svaret hun fikk.

Hva jeg skulle var åpenbart, men hvor var ukjent for oss begge.

Nå, noen kilometer etter, visste jeg litt mer. Det bar oppover og ut av byen. Bratt, varmt og tørt.

 En hobby skal man jo ha, og min hadde etter hvert blitt å gå. Langt og fort. Var det egentlig en hobby? Jeg måtte innrømme for meg selv at det kanskje var mer en form for terapi. Et enkelt konsept som ikke krevde mye tankekraft. Bare et skritt om gangen. Konsekvensen var at tankene var frigjort til annet bruk.

Det var mange år siden det hadde blitt slik. Ryggoperasjonen, de følelsesløse beina og det økende midjemålet hadde vært medvirkende faktorer. Etter at den snikende sykdom til min sønn gjorde familielivet til en sammenhengende krise, opplevde jeg disse vandringene som en nødvendighet.

Hvordan kunne jeg forklare omverdenen hvor viktige disse turene var, når jeg selv ikke forsto det? Det var jo på ingen måte noe overskuddsfenomen. Kanskje mer en flukt fra alle de tingene jeg skulle ha gjort og som alle, inklusive meg selv, forventet av meg?

Nå, etter at guttungen var død, jobben var blitt for krevende og førtidspensjonering et faktum, hadde det tatt helt av.

— Hvordan er pensjonistlivet? Hva bruker du tida til? Slike spørsmål fikk jeg nesten alltid de sjeldne gangene jeg var innom jobben.

— Blir det ikke kjedelig i lengden å bruke så mye tid på å gå?

Et vanlig spørsmål jeg ikke engang overfor meg selv hadde funnet et tilfredsstillende svar på.

Jeg hadde vært på vei i alt slags vær, i alle årstider uten å gå lei. Trangen til å ta en ny tur meldte seg nærmest før den forrige var avsluttet. Så langt denne uka hadde jeg gått nær 100 kilometer. Galskap! ville mange si. Egentlig var jeg ikke helt uenig i det.

Turen i dag var av den sorten hvor veien ble til mens jeg gikk. Ingen planlagt rute. Dagsform og innfall fikk bestemme. Som vanlig var jeg bare delvis til stede i nuet. Tankene mine vandret langt og luftig både i tid og rom. Kun når været og veien var dårlig, fikk beina oppmerksomhet.

I tankene var jeg langt borte fra den gjengrodde stien jeg gikk på da det skjedde. Skoen hektet seg fast i ei rot og plutselig var jeg i fritt fall ned mot bakken. Det skal sies at når gamle, tunge ting faller, skjer det sjelden med stil og eleganse. Møtet med underlaget var brutalt. I fallet hadde jeg i panikk grepet etter ei grein som kun bidro til å gi kroppen rotasjon. Jeg landet på skuldra nedenfor stien og gikk kast i kast ned den bratte skråningen stien slynget seg nedover.

— Her finner ingen meg, var den siste tanken som fløy gjennom hodet mitt før alt gikk i sort.

At småfugler kan lage så mye støy, virket helt uvirkelig. Bortsett fra den intense fuglesangen var alt helt stille rundt meg.  Jeg husket umiddelbart hva som hadde skjedd og visste med en gang hvor jeg var. Da jeg forsiktig forsøkte å finne ut hvordan det sto til med kroppen, ga skuldra og ryggen klar beskjed om at her var det bare å forholde seg rolig. Det var ingen mulighet for å komme seg opp. Synet var sløret. Gammel erfaring fortalte meg at dette sannsynligvis skyldtes blod fra et sår i hodet. 

Vinkelen på sola gjennom løvtaket kunne tyde på at jeg ikke hadde ligget lenge. Selv om jeg fortsatt var varm og svett, kom en isnende redsel krypende.  Mobiltelefonen lå i lomma under meg og var umulig å nå, og ingen visste hvor jeg var.

— Hvordan går det med deg?

Spørsmålet kom fra et sted bak hodet mitt. Jeg dreide nakken forsiktig. Det var ikke mulig å komme helt rundt, men jeg så beina til en skapning som satt på en stein ikke mange meter unna. Blodet i øynene og solvinkelen visket ut konturene av ham. Det var stemmen som fortalte meg at det var en han. Ansiktstrekkene var uklare, men jeg så at strået han hadde i munnen vippet opp og ned i takt med tyggebevegelsene.

På en underlig måte følte jeg hva han tenkte:

— Hva er dette for en skapning? Kommer tråkkende i støvføyka tilsynelatende helt frivillig. Svett er han også. Sikkert en slik turgåer som går for å gå. God bedring!

— Det kommer hjelp, sa han uten forvarsel.

Før jeg fikk svart fortsatte han

— Ikke bry deg om hvordan jeg vet det. Prøv heller å konsentrere deg om å få tida til å gå. Det kan ta ei god stund før de er her.

— Hva gjør du egentlig her? fikk jeg omsider stammet fram.

— Jeg holder til rett her borte. Så stille og fredelig det er her i skogen var det plent umulig ikke å høre deg slik du ropte da du falt. De lydene du frambragte minnet mest om en brunstig elgokse. Du skremte sikkert bort alt dyreliv i kilometers omkrets. 

Han lo lunt og stille, litt sånn for seg selv.

— Du går mye, fortsatte han, mer som en påstand enn et spørsmål.

Jeg kunne ikke nekte for det. Redselen for at jeg hadde tatt mitt siste skritt begynte å slippe taket.

Alt som ble sagt mellom oss mens vi ventet, er rimelig uklart for meg, men han stilte spørsmål om vandringene mine. Hvor jeg hadde vært og hva jeg hadde opplevd. 

Jeg lot assosiasjoner komme og tankene flyte fritt og fortalte mye om mangt. Han fulgte stadig opp med spørsmål som bragte fortellingen videre. Jeg husker jeg fortalte om pilegrimsvandringen min i Spania for noen år siden, til Santiago de Compostella.

Om mitt første fellesmåltid på turen.

Tre retter for 7 euro. En spagetti-rett, stekt svinekjøtt i tynne skiver og sjokoladeis. Ingenting som utfordret mine bortskjemte smaksløker. Utfordringen var først og fremst knyttet til de andre spisegjestene. En rimelig internasjonal forsamling. To fra Australia, to spanjoler, ei fra Mexico, en amerikaner, en kanadier, en russer og en nordmann! Etter en litt treg start, var det tilsynelatende ingen som ofret språket et tanke. Alle benyttet tegnspråk og kroppsspråk som supplement til sitt verbale repertoar. Det var ingen tilhørere, bare deltakere. Det som forundret meg litt var at ingen innfridde mine medbragte fordommer. Ingen i selskapet fråtset i billig Rioja-vin, slik jeg hadde blitt fortalt at de gjorde her på Caminoen. Jeg ble også overrasket over at selskapet avsluttet presis kl. 21.00. Det var før jeg forsto at de fleste startet dagens vandring en gang mellom 5 og 6 på morgenen.

Om en annerledes feiring av 17. mai.

Ingen støyende russ, ingen flagg, ingen forventningsfulle barn innsmurt i is og ketchup. Ingen mennesker i bunad, ingen hornmusikk og ingen Hurra-rop!

Jo forresten, jeg tok et forsiktig jubelrop da jeg våknet, til mine spanske romkameraters store forskrekkelse. Vi var bare tre på rommet den natten, jeg snorket i kor med to sykkelgutter fra Bilbao. Jeg kalte dem forresten spanske. Hadde de hørt det, ville de blitt blodig fornærmet. De understreket ganske tydelig at de ikke var spanjolen, men Baskere! Jeg forklarte dem hvorfor jeg ropte hurra, og det virket som om de meget godt forsto min utlegning om nasjonalstolthet, identitet, flagg og frihet. Viva la Republic!

Da jeg kom meg ut på veien videre, ble det en merkelig opplevelse og en stor kontrast til feiringen jeg visste skjedde samtidig i Norge.

Subbende skritt på øde, støvete, rødbrune landeveier hvor fuglekoret var det mest iørefallende innslaget. Et og annet "Buen Camino" når andre vandrere ble passert, men rikelig tid til å være i takt med meg selv. Takten ble tidvis ledsaget av diverse sanger som dukket opp i hodet. Utvalget var stort. "Here I go again" (Hollies), "Mil etter mil" (Jahn Teigen) og "Its a long and winding road" (The Beatles), for å nevne noen.

Om leirsuppeføre og frosk.

Gubben på steinen var en god tilhører. Jeg fortalte ham om den gangen jeg gikk en tilnærmet uframkommelig sti ned langt elva. Da jeg hadde startet tidligere den dagen hadde det vært gråvær, men oppholds, men det varte ikke lenge. Det som i tørrvær var en fast sti, var nå blitt til en ganske heftig bekk. Vegetasjonen over stien ga gavmildt fra seg vannet den hadde samlet opp. Den siste tørre tråden på kroppen hadde druknet. Jeg beveget meg møysommelig framover på en svært gammel ferdselsåre som virket å være milevis fra folk. Like fullt var jeg få kilometer fra sentrum. Ikke mange gikk her. Jeg hadde ikke møtt noen, men jeg var ikke alene. Nede i skogbunnen var det et yrende liv. Det hadde tatt ei god stund før jeg ble klar over hvor mange vi var her. Det rislet og raslet rundt bena mine. Frosk! Tusenvis av dem. Hovedsakelig på vei bort fra meg. Jeg ble stående lenge og undre over disse små tingene som gjør det hele så stort.

Kroppen verket og jeg var iskald. Lyset avtok idet sola ble borte bak åsryggen i vest. Jeg kunne ikke forsone meg med tanken på å tilbringe natta her. På en eller annen måte visste jeg at gubben på steinen ikke hadde mulighet til å hjelpe meg mer enn han hadde gjort. Det forsto jeg til tross for at det ikke hadde vært et tema i samtalen vår.  Han hadde vært til uvurderlig hjelp. Jeg hadde ikke et sekund følt meg alene.

— Her nede! Her ligger han!

Jeg vred forsiktig hodet etter lyden. Oppe på stien skimtet jeg en person i helrødt antrekk. Jeg så tilbake mot stubben for å dele gleden med min ukjente venn, og for å takke.

Stubben var tom.

I det jeg igjen gled inn i et behagelig mørke, tenkte jeg

— Så var det ikke denne gangen, men jeg vet jeg en dag vil nå fram dit du sitter og venter på meg.

En tid for alt.

Fortid og framtid eksisterer ikke. Det eneste vi har er nuet.
Akkurat nå.... og nå!
En innlysende og selvfølgelig  kjennsgjerning, men likevel, hvor ofte er vi egentlig i livet vårt akkurat i det det skjer? Sekundene kommer til oss ett for ett og forlater oss like raskt. En sammenhengende rekke av øyeblikk som flyter forbi. Hvert av dem inneholder ca. ett hjerteslag.
For min del har mitt hjerte produsert i overkant av 2,1 milliarder av dem siden min tidsregning startet for 67 år siden.
Ja, man kan bli både tankefull, undrende og filosofisk når slike milepæler i livet flyter forbi. Jeg har en lang fortid å se tilbake på og forhåpentligvis en framtid, ikke fullt så lang, men dog må det være lov å håpe at den inneholder mange gode øyeblikk.
Som de sosiale vesener vi mennesker er, er det viktig for de fleste av oss å ha noen å dele øyeblikkene med. Det har har jeg. Takk Vigdis for at du holder ut!
Akkurat nå ligger jeg på ryggen i senga og skriver. Ja, Vigdis er her hun også, ca. en halv meter unna. Det er ikke min egen seng. Denne står på et hotell i Tyskland. Nærmere bestemt i en by med navn Rendsburg. Et nytt bekjentskap for meg, her den ligger rett vest for Kiel. Vi er på vei hjem etter ett passende antall kilometer på norske, svenske, danske, tyske og belgiske veier. Ja, noen få mil i Nederland ble det vel også. Ikke bare milslukerveier, men også en passe mengde god, gammeldags landevei som binder småsteder sammen. GPS-dama har med stor tålmodighet loset oss igjennom hverdagslivet i en mengde sommersøvnige steder. Bortsett fra de første dagene med Ludwig og Lotta i Lalandia og Legoland, har vi kjørt uten fast mål med et par dagers planleggingshorisont. Hvor skal vi ende opp i morgen og hvor skal vi bo?
Nei, ikke med barna i baksetet. De ble overlevert til sin far i Oslo før vi returnerte sørover via Sverige.
I går kveld ble resten av hjemturen planlagt. Til Aalborg i dag, til Oslo via Fredrikshavn i morgen og hjem på torsdag. Da har vi vært på vei i nesten 3 uker.  
Hverdagen kaller. Hva det nå måtte innebære.