Blant pensjonister og legender.

Det finnes enkelte ting jeg ikke forstår. En av dem er av vi alltid havner på Linares II når vi er på Tenerife. En plass fylt til randen av pensjonister. Årsaken er vel Laurent. Han var allerede en legende da vi var her for første gang for 14 år siden. Det sies at han kom hit fra Kamerun for lenge, lenge siden og har siden spilt her året rundt, nesten hver kveld siden da! Han er blitt eldre med årene, men er fortsatt et soleklart samlingspunkt her med syngende og spillende gjester fra hele verden. Lurer på hvordan det blir her når han en dag ikke lenger sitter her ved pianoet?

Dame med slør.

Tilslørt bondepike? Nei så absolutt ikke! Vigdis kler det meste. Denne kreasjonen fant vi på hotellveggen vår. Parken i hotellets sentrum er stor, spennende og velholdt. Lurer på hva det ville koste å holde en slik hage i "drift" i Norge? Her nede er det grønne menn som raser rundt hele tida og sørger for at alt ser strøkent ut. Det vi kaller hage rundt huset på Gimse, skulle absolutt ha hatt en slik.

Månen sett i et nytt perspektiv?

Nei, ikke akkurat det, men utsikten fra terrassen sett i fra gulvhøyde idet mørket senker seg. Akkurat her har jeg tilbragt store deler av dagen. Det er rart i tenke på at når jeg ligger her i skumringen, har det allerede vært mørkt mange timer hjemme i Norge. Hva jeg har gjort her i gulvet på terrassen? Lest selvfølgelig! Dan Brown: Det tapte symbol. Så langt, på side 230, en bok det er svært vanskelig å legge fra seg. Jeg kunne selvsagt ha sittet hjemme i godstolen foran peisen og lest, men det gir mer sammenhengende ro å ligge her i en mild og sval bris og høre på bølgene som slår mot land etter en lang ferd over Atlanteren. Mens jeg har skrevet dette, har det blitt så mørkt av jeg må gå inn for å fortsette å lese.

En ny tilværelse?

Sitter på en italiensk restaurant i Los Christianos og koser oss. Vi har vært her mange ganger før. Alt er som det pleier. Eller er det det? Rett over gata er det et lokale til salgs. Midt i gå-gata. For 2 år siden lå det en trivelig klesforretning der. Vi har sett flere plasser at finanskrisa har satt sine spor. I et annet liv, i en annen virkelighet; kanskje dette hadde vært tingen? Er glad for at ikke et liv som forretningsdrivende her er en del av drømmen min. Et vanskelig valg mindre å ta. Feriens vanskeligste valg er fortsatt Hva skal vi spise, og hvor?

Å ha ferie

kan være så mangt. Noen liker å ha et stramt program hvor ingenting er overlatt til tilfeldighetene, hvor aktiviteter og opplevelser står i kø. Andre liker å la latskap og uansvarlighet få fritt spillerom. La dagene gå slik de kommer. Forsvinne i et par glass pils og ei god bok. Sitte i skyggen og se på det yrende folkelivet. Slå av en prat med den som tilfeldigvis måtte være tilgjengelig. Hvilken kategori tror du jeg tilhører? Skål!

Fremme!

Park Santiago iii, Tenerife

Årets siste juleselskap.

Da er det over. Kort og hektisk. 16 personer til middag. I morgen er det avreise. Neste stoppested: Tenerife!

God jul!

Da var alt klart. Julemat, gaver og farmor er i hus. Ribba venter.

Tanker på Julaften formiddag.

Det er julaften, eller rettere sagt tidlig på dagen til det som etter hvert blir til julaften. Jeg har ikke tenkt å lage noe sammendrag av året, som det på dette tidspunktet i alle fall kan sies å ha blitt et dårlig blogge-år.

Ønsker bare å dra fram en begivenhet.

Vigdis og jeg var i Sør-Afrika i høst.
Familievernkontoret i Sør-Trøndelag, som er min arbeidsplass, dro på fagseminar dit i oktober. Dette gjorde et uslettelig inntrykk på alle som var med. Å oppleve på nært hold den fattigdommen og elendigheten du har fått servert på TV i så mange varienter, er noe som forandrer deg.
Som Ivar Koteng fortalte om i Adressa i går, har han bidratt til et byggeprosjekt i en township nær Cape-Town. Vi besøkte dette prosjektet og fikk være med hjemmesykepleierne i deres arbeidshverdag i "vrakgodsbyen". Vi fikk også besøke noen av de nye "Mandela-husene" som bygges for å erstatte de gamle rønnene. Det er bare det at straks et nytt hus er ferdig og en familie flytter, så kommer det nye inn i deres gamle "hus" i løpet av neste natt. I et slikt perspektiv kan en kanskje bli motløs, men som Koteng skriver: "Folk kan spørre meg om hva som er vitsen. Men hvis jeg hjelper èn, så holder det for meg. Det er ingen som er mer enn èn, vi har alle bare ett liv."
På dagsenteret i Paarl, som gir tilbud til barn av foreldre med hiv/aids og andre alvorlige sykdommer, traff vi mange barn. De var som alle andre barn. Forskjellige. Likevel må det være lov å si at de hadde en ting felles: Et håp om å få en mulighet til å leve et godt liv.
Vi har alle ressurser til å hjelpe èn.

Ute er det mørkt og kaldt.

Kontrasten til innevarmen er stor. Ikke alle merker forskjellen. De kjenner bare kulden og mørket. Vi hører stadig utsagn om av vi må dele lyset og varmen med de som ikke har. Skal vi være enige om at det er lettere å prate enn å handle? Ja, da snakker jeg selvfølgelig ikke om julehandling! Der er vi best.

Da er jula igang.

Årets første juleselskap er i gang. Samling på Orkanger av hele Vigdis sin familie. Henning og stjerna på juletreet skinner om kapp!

Linn og kjæresten.

Så søte er de hele tida!

Da har tidsmaskina plutselg hoppet 2 år fram i tid.

Min intensjon om å bli en stødig og regelmessig blogger kan ikke sies å ha blitt oppfylt..., men det er aldri for sent å gjøre ett nytt forsøk.

Jeg reiser straks på ferie til Tenerife, og har tenkt å se om det går an å mobil-blogge derifra.

Hvis det ikke virker, får jeg forsøke å skrive et lite referat når jeg kommer hjem.

Ok, det er greit å være i gang igjen. Så får vi se om det plutselig har gått 2 nye år.