En tung historie

Skinnet strammer over den halvkuleformede utveksten som er magen min. Vitsen om at vaskebrett er gammeldags og at vaskeball er moderne, er ikke morsom lenger. Når jeg ligger på ryggen er navlen det høyeste punktet på kroppen. Jeg sukker tungt. En gang så det annerledes ut. Da jeg var tidlig i 30-årene,  gjorde jeg en klassisk tabbe. Treningssentrene var i ferd med å yngle, og jeg ble litt hekta på kropp. Ikke fullt og helt, men nok til å bygge opp et ganske stort muskelvolum. Det var inspirerende inntil ryggprolapsen kom litt før jeg fylte 40. Treningsmengden ble redusert dramatisk. Matinntaket var i høyeste grad preget av trøstespising. Det måtte få katastrofale følger. På uvirkelig kort tid ble muskler omdannet til fett. Passiviteten førte også til en dramatisk vektøkning. Siden har de vektmessige opp- og nedturene vært mange og tunge. Fort opp, og sakte ned i vekt. Kroppens evne til å gjenvinne tidligere tiders omfang og tyngde, må kunne sies å være imponerende. Når kiloene forsvinner, blir kroppen satt i alarmberedskap og forbrenningen innstilt på sparebluss. Det er da svært utfordrende å motstå de behovene kroppen forsøker å få dekket. I lange perioder er jeg svært motivert og strukturert.  Veier mat, leser innholdsfortegnelse og teller kalorier. Planlegger treningsøkter og gjennomfører dem uten å diskutere med meg selv om jeg orker eller ikke. Det virker. I disse periodene er mestringsfølelsen stor og vekttapet deretter. Likevel har jeg aldri nådd helt i mål. Etter noen uker eller måneder med disiplinert arbeid, skjer det alltid noe. En eller annen hverdagslig fortredelighet inntrer, noe som bryter vanen og konsentrasjonen. Da sprekker alle forsett som en ballong. Det merkelige er at jeg ikke makter å skjerpe meg igjen før etter lang tid. Alt rauser ut. Mer mat, mindre trening. Jeg slutter å telle kalorier, jeg slutter å tenke. Jeg blir destruktiv. På det tidspunktet har jeg for lengst sluttet å veie meg. Ikke før klærne strammer og selvfølelsen blir ubehagelig lav, greier jeg å mobilisere det som skal til for å starte en ny runde. Det blir vanskeligere for hver gang. Forsvarssystemene i kroppen blir stadig raskere aktivert og hungersnødalarmen kimer og påvirker alle organ som styrer forbrenninga. Jeg vet at oddsene er imot meg. Statistikken sier at en svært liten prosentandel av de som har redusert kroppsvekta med mer en 20 % makter å holde den nede permanent. Du må visstnok kjempe mot kroppen din i 7 år før den gir opp kampen og stabiliserer vekta. Dette virker som et rimelig umulig prosjekt. Å gi opp er imidlertid ikke en valgmulighet. Mestringsfølelsen det å lykkes gir, er så god at jeg vet jeg vil forsøke igjen. Jeg kaller det ikke slankekur. Det høres finere ut med en kostholdskorreksjon. Å kalle det en livsstilsendring synes jeg virker litt for motepreget, men det er vel egentlig det jeg forsøker å få til.

Men hva er disse hverdagshendelsene som saboterer anstrengelsene mine? Når jeg tenker tilbake, er det nesten uten unntak kroppen som har kranglet på en eller annen måte. Ett eller annet som har skapt et brudd i kost- og treningsregimet. Prolaps, revmatisme, nyrestein, leddbetennelser, ribbeinsbrudd, skulder- og kneoperasjon. Fellesnevneren er smerter. Livsstilsendringer og store smerter er en dårlig kombinasjon. Å mestre smertene krever energi og mental styrke. Den psykiske slitasjen gjør det komplisert å ha nok fokus på de langsiktige utfordringene som fornuftig matinntak og trening innebærer. I tillegg kommer selvfølgelig krisene som blir skapt av for eksempel dødsfall og samlivsbrudd i nær familie. Noen ganger er også belastninger på jobben eller lystbetonte feriereiser nok til å skape ubalanse i de monotone hverdagsrutinene. Sånn er det, og sånn vil det fortette å være. Livet inneholder en del uforutsigbare realiteter som berører oss alle.

Å ha kontroll på vekta handler som kjent i hovedsak om to ting: Matinntak og aktivitet. Når du har en stillesittende jobb, betyr det at aktiviteten må opprettholdes ved hjelp av trening. Å trene med smerter, er ubehagelig og lite motiverende. God mat og drikke inneholder mye trøst og lindring, en trivselsfaktor det er vanskelig å forsake over lengre tid. Når det røyner på, dukker det opp en stemme i hodet mitt som forteller meg at "nå har du vært flink så lenge. Du har virkelig fortjent å skeie litt ut. Bare i dag, så kan du skjerpe deg igjen i morgen." Slike tanker sprenger hull i intensjonsdemningen min. Når jeg ikke makter å stå imot, melder en ny tanke seg; "En litt lengre pause kan jo ikke skade. Det er helg. Kos deg! Mandag er sikkert en god dag å fortsette". På mandag skjer noe nytt...

Før jeg var 18 år, var jeg en lovende fotballspiller. Karrieren på Nidelv tok en brå slutt. En hofteskade og et totalt fraværende støtteapparat satte et definitivt punktum for videre ballspill. Kanskje like greit. Etter det, må en kunne si at jeg har fortsatt å trene ujevnt og trutt. Jeg var tidlig ute og tegnet abonnement på 3T da de åpnet på Rosten i 1985. Antall kalorier jeg har forbrent der i løpet av noen 10-år, er imponerende høyt. Etter hvert ble jeg imidlertid et av 3T's mange «støttemedlemmer». Å si opp medlemskapet føltes som et nederlag. Å komme seg dit på regelmessig basis, var i praksis umulig. Til slutt innså jeg at jeg hadde betalt nok for ingenting. Siste gang jeg var der, godtok ikke elektronikken i inngangspartiet adgangskortet mitt. Da ble jeg fortalt at den type kort jeg hadde, hørte til det gamle systemet som ble skiftet ut for over 3 år siden! Takk for meg.  I starten, over 20 år tidligere, hadde senteret vært et medisinsk senter, hvor jeg trente sammen med andre med revmatisme. Denne profilen forsvant gradvis utover 90-tallet. Ikke et vondt ord om 3T, men hvor mye jeg egentlig betalte for hver treningstime, er et regnestykke jeg helst ikke vil ha svaret på.

Fram mot 2011-12 taklet jeg medgang og motgang uten alt for stort fokus på livsstil. Det var mer enn nok av andre ting å konsentrere seg om. Formen varierte uten at det fikk alt for stor oppmerksomhet.  I ettertid er det lett å fastslå at vekta steg med noen kilo pr. år. Jeg forsto alvoret først da jeg udiskutabelt veide over 130 kilo. Dessuten begynte kroppen å si i fra. Tydelig og klart. Dette ville den ikke være med på lenger.  Blodtrykket steg, en nummen følelse i beina tiltok og jeg var tørst hele tiden, både natt og dag. Det var nærliggende å tenke at diabetes II ville bli diagnosen når jeg omsider kom meg til legen. Slik var det ikke.

Blodsukkeret var helt i orden. Jeg gjennomgikk en omfattende utredning for å finne ut hva som feilte beina mine. Det ble aldri stilt en diagnose som piller eller skalpell kunne gjøre noe med. Det nærmeste legene kom en konklusjon, var at prolapsoperasjonen i 1992 hadde gitt meg en nerveskade i begge bein. Høyst uvanlig har jeg forstått. Som oftest oppstår slike skader bare på en side. En betydelig vektreduksjon ville være en stor fordel. Det var legen og jeg skjønt enige om. Skulle jeg igjen få kontakt med tærne mine, måtte jeg med andre ord fikse det selv. Eller mer korrekt, jeg måtte skaffe meg riktig hjelp. Løsningen dukket opp etter at jeg snakket med sjefen min om situasjonen. Han satte meg i kontakt med CERG, en forskningsgruppe på NTNU. De forsker på hvilken effekt forskjellige treningsformer har på metabolsk syndrom. Og hva er det? Da er det enklest å sitere CERG’s nettsted:

«Metabolsk syndrom er en samling av risikofaktorer som øker sannsynligheten for hjerte- og karsykdom og kjennetegnes ved for mye bukfett, høyt blodsukker, høyt blodtrykk og høyt innhold av triglyserider i blodet.»

Bortsett fra blodsukkeret, var dette en god beskrivelse av meg på det tidspunktet. Alle risikofaktorer ble undersøkt og eliminert før hardkjøret startet. Et imponerende antall undersøkelser ble gjennomført før det var snakk om å starte treninga. Hjertet og blodårer ble grundig sjekket med ultralyd. En mengde blodprøver ble tatt. Forbrenning ble målt og maksimalpuls fastsatt. Omsider ble jeg godkjent og fikk plass i prosjektet.  Jeg startet i et nøye kontrollert treningsregime. Etter som dette var et forskningsprosjekt, ble vi prøvekaninene inndelt i forskjellige treningsgrupper. Noen havnet i en kontrollgruppe. Med andre ord, de skulle leve som før. Andre startet med styrketrening og noen skulle drive kondisjonstrening på forskjellig vis.

Jeg havnet i intervalltreningsgruppa.  Verktøy: Tredemølle. 10 minutter oppvarming. Deretter 4 x 4 minutt intervall. Det vil si for min del, å gå på tredemølla i maksimal fart, med maksimal stigning i 4 minutter. Deretter 3 minutter med «aktiv» avslapping på mølla før neste blodslitrunde startet. Maksimal belastning vil i denne sammenhengen si at du på slutten av 4-minuttersintervallet skal nå opp i over 90 % av maksimalpulsen din. Tungt! Blytungt! Eneste trøst var at denne øvelsen er akkurat like tung både for Petter Northug og meg. Hele treningsøkta tok 35 minutter. (10+4+3+4+3+4+3+4) Dette skulle helst gjennomføres 3 ganger i uka. I 3 år! Oppfølginga underveis var glimrende, med grundig statussjekk etter 1 år og 3 år.  Bortsett fra avbrudd på grunn av en skulderoperasjon, ett ribbeinsbrudd og en pilegrimsvandring i Spania, holdt jeg koken i de 3 årene. Innsatsen var i perioder laber, men ytelsen økte jevnt og trutt. Med andre ord, jeg måtte ha større og større belastning for å nå opp i ønsket hjertefrekvens.

I tillegg til intervalltreninga, fant jeg også et treningssenter som passet meg som hånd i hanske. BAZ på Lade har et konsept hvor svært mange av de som er medlemmer, har noen ekstra kilo å dra på. Foruten god og kyndig veiledning fra godt utdannet personale, har senteret 30 års aldersgrense! - og ingen speil på veggene! I perioder har jeg vært svært aktiv der. I andre perioder kan jeg vel defineres som støttemedlem. Jeg har også de siste årene vært en særdeles flittig bruker av gang- og sykkelveiene rundt om i Trondheim. Å gå er terapi. Helst med lydbok på ørene. I perioder har jeg nok overdrevet litt. 10 mil i uka var ikke uvanlig. Takk Vigdis, for rausheten og tålmodigheten!

I en utfordrende hverdag var det godt i det minste å ha noe jeg hadde kontroll på. Mestringsopplevelsen og motivasjonen var stor. Når jeg i tillegg etter hvert også fikk bedre kontroll på matinntaket, var det ikke mulig å unngå å gå ned i vekt. På et tidspunkt, i 2015, var vekta svært nær målet. Litt i overkant av 100 kilo.

Utover høsten, ble imidlertid belastningen med en sønn som var i ferd med å dø, så stor at taket glapp.  Da Henning døde i november-15, var det ikke lenger mulig å opprettholde fokuset på trening og mat. Siden da har jeg hatt flere halvhjertede forsøk på å ta tilbake kontrollen og gi kroppen min best mulig rammebetingelser for å ha det bra. Så langt har jeg ikke lykkes helt. Kiloene er langsomt på vei tilbake. Slaget er på ingen måte tapt, men jeg har noen utfordringer jeg må takle. Jeg får ikke skaffet meg en ny kropp. Smertene jeg lever med, er der for å bli. Akkurat nå har jeg et kne og ei skulder som bråker mer enn godt er. Jeg har kommet i reservedelsalderen. Det er ingen spøk å forholde seg til.

Når det gjelder mat, har jeg 3 utfordringer. En av dem kan jeg gjøre noe med. To av dem vil jeg ikke forandre. Jeg har en ukontrollerbar søtmage.  (Ikke «søt mage», som stavekontrollen vil ha meg til å skrive.) Jeg har hørt om folk som kan kose seg med en sjokolade i ei uke. De tar et par rute om dagen og er fornøyd med det! Slik er ikke jeg. Dersom jeg putter noe søtt i munnen, stopper jeg ikke før det er tomt. Stoppknappen mangler totalt og bremsemekanismen fungerer dårlig. Jeg har rett og slett ikke viljestyrke til å slutte. Det er nærmest som en «utavkroppenopplevelse» hvor jeg observerer at jeg fortsetter å spise så lenge det er noe igjen. Den eneste måten å kontrollere dette på, er å unngå å ta den første biten. Kjedelig, men sant.
De to tingene jeg ikke ønsker å gjøre noe med, er at jeg er animalianer og har en gourmetkone. Grønnsaker er inn. Å være vegetarianer er inn. Å spise sunt er inn. På dette området er jeg helt ute. Jeg tror ordet animalianer er min egen konstruksjon.  Det betyr at jeg rett og slett foretrekker kjøtt framfor grønnsaker. Ikke fanatisk, som enkelte vegetarianere og veganer, men får jeg velge, er valget enkelt. Jeg har måttet tåle å bli kalt kresen, vrang og vanskelig i matveien. Kanskje er jeg det. Likevel forbeholder jeg meg retten til, enn så lenge, å bestemme hva jeg vil spise. Politisk ukorrekt? Javel, men slik er jeg.
Å ha en gourmetkone er noe alle burde ha. Hun er utrolig god til, og glad i å lage mat. Planlegging av et måltid kan pågå i flere dager og hun serverer de utroligste retter. Det hun lager, utfordrer meg akkurat passe. Noen ganger lager hun en modifisert porsjon til meg, og jeg vet hun avstår fra en god del ingredienser hun gjerne ville ha brukt. Jeg er svært takknemlig for at hun gjør det på den måten. Utfordringen min i denne sammenheng er at det hun lager er så godt at jeg har en tendens til å spise alt for mye!

Selv om en del klær strammer vel mye akkurat nå, har jeg ingen planer om å kjøpe ny garderobe. I mitt nye pensjonistliv har jeg både tid og mulighet til å gjøre nødvendige tiltak. Det vil jeg, og det skal jeg. Det er ikke mulig å påstå at jeg ikke vet hva som skal til. Jeg spiser feil og for mye. Aktiviteten er for lav. At kroppen min har andre planer enn meg, må jeg bare ta takhøyde for.  Da gjenstår det bare å finne motivasjonen og komme i gang uten at det går ut over trivselen. Den er viktig den!