En fyr i et liv i en hverdag.

fredag 25. desember 2020

Jula 2020

Anderledes.
Ett ord som beskriver årets julefeiring.
I over førti år, nesten uten unntak, har vi hatt barn i huset på julekvelden. Først våre egne, deretter barnebarna. I år var vi alene etter at Linn Sophie dro på nattevakt på sykehuset. Kun Vigdis, svigerfar Finn og jeg. Et lag med samlet alder på 225 år. 

Riktignok var Ludwig og Lotta her på lillejulaften, med grøtspising, julebrustestsmaking og rebusløp. De lå over til julefrokost med pannekaker og is! (etter eget ønske) Ludwig og Lotta kommer til oss fra sin far 4. juledag. Da blir det ny julekveld med god mat og pakkeåpning her i huset.

Vi gamle har hatt en julekveld med tid til de tradisjonelle innslagene på TV som vi som oftest bare har hatt som bakgrunnsstøy. Pinnekjøtt i stedet for ribbe. Ribba sparer vi til 4. juledag. Pakkeåpning uten stress og kav fra en overkommelig pakkehaug. Trivelig, men likevel litt vemodig. Jula er jo barnas høytid og uten dem var det definitivt litt tomt - og anderledes.

Til tross for rikelig med tid i går kveld, brukte jeg den ikke til å ønske bekjente, venner og familie - God Jul. 
Det gjør jeg her og nå! 

Hvem dere er, vet dere best selv. Hvem som er hva kan vel være litt uklart for mange. Noen jeg ser på som venner, betrakter meg kanskje som en bekjent. Og noen av mine bekjente ser kanskje på meg som en god venn. Hvem som er familie er mer avklart, noen av dere er også venner, mens andre havner i gruppen bekjente. Slik er det bare.
Venner er dyrebare. 
Slik vi lever i dag kan et godt og nært vennskap være vanskelig å opprettholde. Jeg har gjennom årene ikke vært særlig dyktig til å dyrke vennskap. Tid og krefter har ikke strukket til. Jeg har erfart at et vennenettverk som ikke vedlikeholdes, forvitrer raskt. Jeg er på ingen måte venneløs, men det er plass til flere. La det være en liten lekkasje fra mine hemmelige nyttårsforsetter. Etter hvert som verden utover året igjen blir litt mer normal, setter jeg selvfølgelig pris på litt drahjelp.

Da jeg ventet på søvnen i går kveld, kom den ikke. Istedet kom mange merkelige tanker og minner. En av de merkeligste var tanken på en skolestil jeg skrev for 51 år siden. Juletentamen i 2. klasse på gymnaset i 1969 lød kort og godt "Tanker ved inngangen til 1970-åra".  
Den 17 år gamle, eplekjekke framtoningen jeg var, satset høyt og skrev like godt et dikt. Intet mesterverk, men like fullt tanker som på sin måte er like aktuelle i dag. 
Sultkatastrofer, atomvåpen og "Den kalde krigen", som da var den overhengende trusselen, er supplert med bekymring knyttet til pandemi, global oppvarming og Donald Trump. Med andre ord, få utfordringer løst mens nye har kommet til.

Jeg har ikke stilen fra 1969 oppbevart andre steder enn i hodet. Der har diktet på 50 år forvitret til noen løsrevne linjer som jeg i all sin prakt gjenskaper her.

Tanker ved inngangen til 1970-åra.
---
I år vil bringe oss nærmere det møte
hvor vi for alle våre feiltrinn må bøte.
---
Månen er nådd, snart når vi en stjerne
men hvorfor strebe mot mål i det fjerne?
Her på jorda har vi nok av problem
Hvorfor ikke heller løse dem?
---
Svarte og hvite, gule og røde
tenker ikke på at vi alle er brødre.
---
En verden kan gå under, forsvinne totalt
Var det derfor vi ble født, var dette alt?
---
---
Fortida er uforanderlig
Nuet er det eneste vi har
Framtida skaper vi sammen.

Takk for i år. Vi sees i 2021!

Ingen kommentarer:

Etter meg kom disse to

Etter meg kom disse to
Vakkert er vakkert