Hotellvandring på Tenerife

Skal man ut å gå er det ofte greit å ha et mål. I dag har jeg ikke vært på toppen av Teide, men har lagt turen innom de hotellene vi har bodd på siden vi var her for første gang nyttår 95/96. Det har blitt mange turer gjennom årene. Hvis jeg ikke har glemt noen er dette tur nr. 16! Nå er det ike slik at jeg akkurat er noe levende leksikon som kan produsere denne historikken slik uten videre. Jeg har imidlertid gjennom årene ført en liten historielogg over viktige og dramatiske hendelser i familien. Ved hjelp av denne og en Outlook-kalender med data for de siste 13 år har jeg sydd sammen historien.

Nyttårsaften i syden begynte egentlig året før. I 94/95 var vi sammen med våre gode venner Jonhild og Terje fra Bergen på Gran Canaria for første gang. Siden har dette blitt en tradisjon. Av de 18 siste årsskifter har vi vært på Gran Canaria 2 ganger, på Lanzarote 1 gang, her på Tenerife 12 ganger og hjemme i Norge 3 ganger. Ikke alltid sammen med Johnhild og Terje, men ofte nok til at det føles slik. Noen år har også andre venner vært med og vi har hatt mange trivelige stunder her så langt. De fleste hotellene vi har bodd på ligger med få unntak nær sørspissen i Las Americas.

Reveron

Det første hotellet er et av disse unntakene. Vi startet i 95/96 litt lenger mot øst i Los Christianos. Der havnet vi på et litt tilbaketrukket hotell med navn Reveron Apartments. Det er ikke lenger så øde rundt Reveron, for byen har spredd seg opp over fjellsida og hotellet ligger nå i et rimelig tettbebygd område med alle fasiliteter ganske nært. Havet er imidlertid fortsatt like langt unna og det kan se ut som om vi på en måte har tatt konsekvensen av det og søkt nærmere stranda og strandpromenaden. Vi har erfart at Reveron er et svært populært hotell hvor folk bestiller opphold neste år ved avreise. Det betydde at det ble vanskeligere å få plass der etter hvert. Hva som er bra med Reveron? Jeg blir egentlig litt svar skyldig. Rent og greit og hyggelig, men uten hage og barområde. Badebasseng mangler også bortsett fra et lite 12 meters på taket. Likevel ble det liksom vårt hotell og det var naturlig å sjekke om vi fikk rom der før vi valgte noe annet. Vi har bodd på Reveron både med og uten Henning og Linn Sophie i 95/96, 96/97, 98/99, 01/02 og 02/03.

Årsskiftet 99/00 var litt spesiellt og mange var litt skeptiske til og fly fordi datamaskinene skulle vistnok gå amok ved midnatt. Vi var vel egentlig ikke så bekymret for det, men vi ble bedt i stort familieselskap på nyttårsaften og valgte derfor å bli hjemme.

Vi klarte imidlertid ikke å holde oss borte så lenge. Allerede i februar 00 satt Vigdis og jeg på flyet til Tenerife. Ingen ledige rom på Reveron så vi havnet på

Mar-Ola Park
Greit hotell i grenselandet mellom Los Christianos og Las Americas. Egentlig er jo begge byene sammenhengende, men det er et lite fjell som skaper et slags skille. Hotellet ligger plassert med fornuftig avstand til det meste. Kanskje noen hundre meter for lang fra strandpromenaden. I løpet av oppholdet ble Vigdis og jeg smertelig klar over at vi savnet å være her sammen med Henning og Linn Sophie. Vi hadde i løpet av uka sett oss ut et annet hotell litt nærmere havet som vi trodde ville passe bra, også for Hennings rullestol. Da vi kom hjem bestillte vi raskt ny tur til alle fire i april.

Vi trodde vi hadde gjort et godt forarbeide. Det må en gjøre når en skal reise med Henning. Hotellet var informert om rullestolen. Handicaptransport var bestilt fra flyplassen til hotellet og rullestolen var klarert med flyselskapet. Men nei. Compostella Beach, som vi hadde sett oss ut som et perfekt sted å bo, viste seg å by på utfordringer. For å komme til rommet måtte vi forsere ei trapp på 15 trinn. Ingen heis, ingen omvei. Vi presenterte problemet i resepsjonen og ble møtt med et gjesp og et skuldertrekk. Det tok 2 døgn, mye energi og mange telefoner til Norge før vi fikk reiseselskapet til å forstå at de måtte ta ansvar for det som var skjedd. Henning var heldigvis i kjempeform og tok seg opp og ned trappa de nødvendige ganger. Det var ikke mulig å oppdrive nytt rom på Compostella Beach, så vi måtte bytte hotell. Veien var ikke lang. Hadde Vigdis og jeg på forhånd gjort en enda bedre jobb, ville vi ha funnet et hotell et par hakk lenger ned i gata som viste seg å være perfekt på de fleste måter. At vi bodde i et bygg hvor heisen måtte trues til å bringe oss opp og ned, klarte ikke å ødelegge stemningen, for Santiago Park III var på alle mulige andre måter perfekt til vårt bruk.

Selve hotellet var spredt utover et ganske stort område med diverse basseng i midten. Spise og drikkeplasser var det mange av og som prikken over i-en (for enkelte av oss) var det et stort kjøpesenter i underetasjen på hotellet. Rett på nedsida passerte strandpromenaden som kunne bringe oss mange kilometer avgårde uten et eneste trappetrinn! Resten av oppholdet ble så bra at Vigdis og jeg bestilte ny tur hit til nyttår 00/01. Om Jonhild og Terje var der da, kan vi ikke huske, men de bodde i alle fall ikke på sammme hotell som oss. Det har flere ganger skjedd at vi har bodd på forskjellige hotell. Et av Reveron-årene husker jeg at de bodde på Les Pyramides som lå litt lenger inn i landet. De fikk mye bra trening ut av det oppholdet.

Santiago Park III er et av fem hotell med samme navn som ser relativt like ut og ligger alle nær sørspissen av øya. Vigdis og jeg er enige om at for oss er dette et førstevalg dersom vi skal reise alene. Med Henning i reisefølget finnes det bedre alternativer. Strandpromenade, shoppingområde, badestrand og surferstrand ligger tett rundt hotellet. Nyttår 00/01 bodde Vigdis og jeg i et tårn (til høyre på bildet) med utsikt over bassengområdet med panorama over havet mot La Gomera som bakgrunn. Uvirkelig flott!

Nyttår 01/02 og 02/03 var vi igjen tilbake på Reveron. I 01/02 var vi sammen en hel gjeng som bodde litt her og der, men treftes daglig og hadde det flott sammen.

Vår bestilling til nyttår 03/04 ble gjort i seneste laget og Reveron var fullbooket. Vi fant oss et nytt hotell, nabohotellet til Mar-Ola Park hvor Vigdis og jeg hadde bodd før.
Mar-Ola Portosin

var et greit hotell med grei beliggenhet og fint bassengområde. Likevel ble det slik at det ble aldri mer en -greit.-

Nyttår 04/05 ble på mange måter en anderledes ferie. Vi ble enige om å forsøke ei ny kanariøy. Valge falt på Lanzarote. En ganske anderledes øy enn Tenerife. Ikke så grønn og frodig og, slik jeg husker det, ganske kald og vindfull. Linn Sophie og Henning var med og vi erfarte til gangs hvor godt sørspissen av Tenerife er tilrettelagt for rullestol!
I tillegg til de nære forhold, ble også oppholdet sterkt preget av hendelser ute i verden, nærmere bestemt sunamien som skyllet inn over Sør-Øst-Asia 2. juledag. Vi fulgte med på nyhetssendinger på internasjonale kanaler som ikke kan sies å ha vært like opptatt av presis nyhetsdekning som norske media er. Ikke det at norske media alltid er fantastisk bra, men de ryktene som ble presentert for oss som faktiske hendelser gjorde tilskuerrollen til en svært uhyggelig opplevelse.

Neste tur til Tenerife lot ikke vente på seg. Vi hadde behov og lyst til å ta med Henning til Tenerife nok en gang. Det er en realitet at Henning med årene har blitt i stadig dårligere forfatning, men gleden han viser over sola og varmen, gjorde at vi likevel vurderte det som forsvarlig å reise nok en gang. Turen ble fastlagt til rett før påske 05. Klok av skade planla vi turen enda mer nøye denne gangen. Vi valgte et større og bedre hotell, Mediterranian Palace, og forsikret oss om at de fasiliteter vi hadde behov for var på plass. Vi var ikke kravstore syntes vi. Vi ba om terskelfri tilgang til bad og heis til etasjen Hennings rom lå i. Vi ønsket oss også baderom med sluk i gulvet og utstyrt med en dusj-slange som ikke var veggfast. Vi fikk bekreftet pr. e-post at dette var i orden. Fortvilelsen var derfor relativt stor da vi ved ankomst ble tildelt et rom hvor det knapt nok var plass til å snu rullestolen. Prikken over i-en var at badet var uten sluk, med badekar og veggfast dusj!! Det var rett og slett ikke mulig å stelle Henning på en tilfredsstillende måte på dette rommet. Takk og pris for den skriftlige bekreftelsen vi hadde med oss på våre beskjedne ønsker! Dagen etter ankomst ble vi "oppgradert" til nabohotellet.

En drøm av et anlegg som tilhørte samme hotell-konsern. Hotellet går under det ærverdige navnet Cleopatra og standarden ligger langt over hotell vi har bodd på før. Der fikk vi tildelt en suite på toppen med eget svømmebasseng på terrassen!
Vi koste oss der noen dager før uhellet skjedde. Henning ble matforgiftet. Et skikkelig salmonella-angrep som gjorde at han måtte legges inn på sykehus. En ytterligere komplikasjon var at vi havnet på "feil" sykehus. I og med at vi hadde byttet hotell ble vi hentet av en ambulanse som tilhørte et privat sykehus hvor engelskkunnsskapene var overraskende dårlige. Dette var også et sykehus vårt reiseselskap ikke hadde noen kontakt med, følgelig tok det lang tid og mye arbeid før vi fikk på plass en tolk som gjorde nytta. Det oppsto mange misforståelser og mye var kaotisk fordi de ikke tok seg tid til å forsøke å sette seg inn i Hennings tilstand. Eksempelvis trodde de tydeligvis det var uttrykk for vrangvilje fra vår side at vi ikke maktet å få i Henning mange liter væske slik at de kunne gjennomføre en underøkelse de mente var nødvendig. Overlegen tok tydeligvis dette som en personlig fornærmelse. Vi følte oss svært lite forstått og imøtekommet.
Ferieuka vår gikk raskt mot slutten og vi måtte innse at vi ikke kunne reise hjem med Henning som planlagt. Linn Sophie måtte reise hjem alene. Jeg behøver vel ikke å understreke at hun syntes det var svært vanskelig å dra ifra oss. Neste utfordring: Det gikk mot påske og vi fikk beskjed om at Hotel Cleopatra var totalt fullt i påska. De hadde rett og slett ikke noe rom å avse til oss lenger! Reiseselskapet vårt gjorde sitt beste, men det var ikke godt nok for de maktet ikke å finne et nytt hotell til oss. I og med at dette selvfølgelig ble en forsikringssak, ble det en komplisert trekant-kommunikasjon mellom oss, reiseselskapet og forsikringsselskapets lege i Danmark som vi hadde telefonsik kontakt med. Alle gjorde så godt de kunne, men det var tross alt høysesong, men med lite guider på plass hos reiseselskapet. Hver dag vi tok kontakt med reiseselskapet møtte vi en ny guide som måtte fylles på med den informasjonen vedkommende ikke hadde fått fra sine kolleger. Det endte opp med at vi selv måtte ut på hotelljakt. Det ble en ganske lang vandring fra hotell til hotell før vi fant en løsning. Løsningen ble La Siesta Hotel.
Oppholdet ble forlenget med ei uke hvor de 3-4 siste dagene ble tilbragt på et fantastisk flott hotell hvor det hovedsaklig bodde tyskere. Vi fikk tilgang til det beste rullestoltilpassede rommet vi har bodd på på Tenerife og vi koset oss skikkelig med Henning etter at han igjen kom til hektene. Vi fikk plass på direkteflyet til Trondheim ei uke senere enn planlagt, slik at vi slapp å reise med Henning på rutefly via Barcelona, København og Oslo. Vi kom oss hjem i god behold med ei erfaring vi var enige om at vi gjerne skulle ha vært foruten. Telefonregninga vi fikk etter hjemkomst var imponerende!

Denne historien blir nok litt lang, så jeg får forsøke å unngå skrivekrampe. Tar en liten pause. Kikk innom litt senere så har det kanskje kommet mer.