It's now or never!

MAGASINET

Publisert 24.12.2007 - 12:04

av John-Arne Ø. Gundersen

It`s now or never

Han kan ikke lenger gå, se eller snakke. Ingen vet hvor lang tid han har igjen. Skulle Henning Rian (30) få oppfylt drømmen om Graceland, måtte det skje nå.

Jeg kommer til å dø ung.

Henning Rian var 14 år.

– Men det er ikke så farlig. Det gjorde’n Elvis også.

Come hold me tight. Stemmen til Elvis skjelver i kassebilen som kjører mot Melhus utenfor Trondheim.

– Du ønsket deg alltid bil med privatsjåfør. Sånn som Elvis hadde.

Linn Sophie Rian (25) stryker broren Henning over kinnet. Han er spent fast i lasterommet i en turkis Toyota Hiace med rullestolrampe. Øynene flakker raskt fra side til side.

– Skal du til Memphis i morra, du?

Henning svarer ikke.

På et blomstret porselensskilt ved inngangsdøra står det «Her bor Henning Rian». I Lenaveien 1 har Henning sin egen leilighet med tilsyn døgnet rundt. Her har han bodd siden han var 19. Hyllene er fulle av indianere, kameler, skilpadder, dinosaurer og en treboks han har laget på sløyden og svidd inn «Elvis Presley» på fronten. Ved senga har han et lykketroll i Elvis-drakt og ei eske full av blå smurfefigurer.

Henning beveger hodet sakte fra den ene siden til den andre, som om han skanner rommet etter lyder.

Ved vinduet står en stor og en liten koffert. Oppå ligger et ark der alt som er pakket, er krysset av. Støttestrømper, legeerklæring på at han kan fly, ei plate som legges i flysetet så han ikke skal skli ut og et seil til å løfte ham med hvis han må på do på flyet.

Lillesøster setter på «Love Me Tender», og Henning trekker hånda hennes mot seg. Han har holdt noen i hånda nesten hele livet. De er som trosser som fortøyer ham til den verdenen han ikke lenger kan se.

Under et bilde av Elvis dingler 30 tomme hyssinger. I hyssingen lengst til høyre henger en sjokoladebanan. For hver sjokoladebanan Henning har spist, har han vært en dag nærmere Graceland. Det er 13. november. Det er bare én igjen.

September.

To måneder før Hennings 30-årsdag. På et personalmøte i boligen diskuterte de hva de skulle gi i gave.

– Vi tar ham med til Graceland, sa Ninni, lederen i boligen.

Graceland. Stedet Henning hadde snakket om siden han var sju år.

Hennings 30-årsdag var en dag foreldrene ikke hadde trodd de skulle oppleve. En dag de ikke visste hvordan de skulle komme seg gjennom. Nå ble det utenkelig å feire den med en rolig mottakelse som planlagt. De kalte turen «Henning til Graceland – Nå eller aldri». Det skulle bli med fem hjelpere og en 150 kilo tung rullestol som måtte bygges om for å få plass på flyet. De tok passfoto av Henning. Det tok én time å få til et bilde med munnen lukket og øynene mot kameraet. De visste at mye kunne gå galt. Kanskje ville han få en lungebetennelse kroppen ikke klarte å stå imot. Kanskje ville han få et epilepsianfall og sove hele turen.

I to måneder, siden Henning fikk vite at han skulle til Graceland, har han vært våken til tre-fire nesten hver natt.

Klokka 02.00 blir Henning vekket av that’s all right, mama ... Nattevakta Tone og søsteren står ved senga og synger. I halvsøvne blir han heist ut av den leopardmønstrete dyna. To timer seinere starter søsteren Toyotaen, svinger ut på veien mot Værnes flyplass og skrur på stereoanlegget.

Tomorrow will be too late

It’s now or never

Baki sitter Henning i rullestolen i en svart genser med «Always Elvis» på brystet. Han er utslitt etter et epilepsianfall i går kveld. Sovende, med hodet hengende mot brystet, blir han trillet inn på flyet og løftet over i setet.

Over høyttaleren sier flyvertinnen at det er 7567 kilometer til Memphis. Henning flyr mot Graceland på businessklasse. Våkner bare for å bli matet med scampi. Der nede ser skylaget ut som en hvit, skrukkete silkeduk bredt ut over jorda.

– Kjenner du det rister? Vi flyr gjennom skyene. Nå ser jeg Amerika, Henning. Svære hus. Mange trær.

Henning har beina oppi stolen, og smiler mot Linnemor, som han kalte søsteren da han kunne snakke. Men ikke alle smil er smil. Noen ganger er det et krampaktig grin.

Innimellom er det som om det går et elektrisk støt gjennom ham. Beina rykker opp mot brystet. Han krummer seg sammen. Kniper øynene igjen.

Flyet er tomt. Bare Henning igjen.

– He’s a carry off, sier flyplasspersonalet.

– Hører du, Henning? De snakker amerikansk her. Sånn som Elvis snakket!

Henning blir spent fast med to sikkerhetsbelter på overkroppen og et rundt beina. Så blir han trillet ut, og fire personer løfter ham over i en annen rullestol.

– The King is back, sier søsteren og triller Henning mot passkontrollen.

Hodet hans henger mot brystet. Linn Sophie tar tak under haka og løfter det opp slik at funksjonæren får se ansiktet. De skal ha fingeravtrykk også. Hun løfter en og en arm og legger pekefingeren på skanneren.

– He can’t talk?

– Jeg snakker for ham, sier Linn Sophie.

– Hvor skal han?

– Til Elvis. Der Elvis bodde. Det er drømmen hans.

– Oh.

Ved bagasjebåndet får de beskjed fra flyplasspersonalet. De finner ikke Hennings rullestol. Den han får låne er altfor stor, og han må bindes fast med et skjerf for ikke å skli ut.

– Lo lo lo lo, sier Henning.

– Hva prøver du å si, Henning? Hello? Det heter hello i Amerika, ja.

Mor og far har reist to dager i forveien for å leie personheis og dusjstol. Nå venter de ved en stolpe i ankomsthallen. Mor Vigdis (51) vifter med et norsk flagg og roper.

– Der kjæm’n! Der kjæm’n!

Hun kysser Henning på kinnet. Synger you were always on my mind i øret hans.

– Hæh? Memphis, Henning. Hæh?

Pappa Egil (55) legger panna si mot Hennings. Hvisker.

– Endelig er du her.

Det var 1977. Det var tre måneder og to dager etter at Elvis døde på baderomsgulvet på Graceland. Det var torsdag 18. november, og den første nysnøen falt over Trøndelag. På St. Olavs Hospital ble Henning Rian født, og han hadde de blåeste øynene moren hadde sett. Ettårsdagen feiret han med et hjerteklistremerke i panna for å skjule et stort blåmerke. Henning reiste seg og gikk, klatret i køyesengene og sagget i strømpebuksene. Han fikk fotball. Han spilte bandy i stua.

De var den perfekte kjernefamilien i en blokkleilighet i drabantbyen Kolstad. To barn. Bra jobb. Gode venner.

Henning var fem år da de merket det. Han hadde elsket å lese Donald. Nå kastet han bladene fra seg i sinne. Han krasjet med brødfjøla på kjøkkenet. Ramlet i trappa og gikk på dører.

Da Henning fylte seks, ble han sendt til logoped. Appelsiner ble appesita. Han het Henning Jian. Og blandet b og p. Logopeden ga foreldrene beskjed om at Henning så dårlig. Foreldrene ble lettet. Få på ham et par briller, så ordner alt seg.

Øyelegen kikket lenge, så ble han stille. Gikk inn på et kontor, tok en telefon og kom tilbake.

– Dette er ikke noe vi kan fikse med briller.

Før fredag 13. april 1984 klokka 13.00 hadde Vigdis og Egil aldri hørt ordene Spielmeyer-Vogt. Nå hadde overlegen på barneavdelinga uttalt dem. Bøker fylte veggene på legekontoret på St. Olavs Hospital. Papirer lå i bunker. Faren så hvordan sola falt skrått gjennom vinduet og traff støvet på skrivebordet der vaskekluten ikke hadde vært. Der i solskinnet lå en hvit eske med rød trekant. Han leste Stesolid. Epilepsimedisin.

Spielmeyer-Vogt er en medfødt hjernesykdom. Langsomt, over mange år, settes stadig større deler av sentralnervesystemet ut av funksjon.

– Dere vil få mange forslag om ting som kanskje kan helbrede Spielmeyer-Vogts sykdom, men ingen har lyktes til nå.

Rolig forklarte legen hva som ville skje med Henning. Han blir gradvis blind. Korttidshukommelsen blir redusert. Han vil få epilepsi. Stagnere mentalt og til slutt gå tilbake. Han vil neppe lære seg å lese og skrive. Motorikken vil bli dårligere. Til slutt trenger han rullestol.

De var heldige hvis han ble 20 år.

Da de gikk mot bilen, tenkte faren at sola skinte akkurat som den hadde gjort da de kom. Alt var som før der på utsida av sykehuset. Men ingenting var som før. Sønnen de hadde da de gikk inn på legekontoret, hadde de ikke da de gikk ut. Det friske barnet ditt dør, tenker mor, du får et barn med en annen framtid. På et merkelig vis var hun lettet. Bitene falt på plass.

I bilen sovnet Vigdis. Hun sov hele veien hjem til Henning.

Løp han mot dem? Ga de ham en klem? Den nye Henning? De husker ikke.

De sluttet å fotografere. Tok ikke bilder på flere år. Henning kunne ikke se dem likevel. Vigdis følte seg mye eldre enn alle andre. Hun hadde fått en mollstemt tone i seg. De ble betraktere av livet. De ville, men klarte ikke å delta.

Sjansen for at Linn Sophie også hadde Spielmeyer-Vogt var 25 prosent. Det fantes ingen pålitelige tester. De måtte vente. De rykket til hvis hun snublet. Da Linn Sophie var fire, fikk de beskjed om at hun var frisk.

Vigdis sluttet i jobben som dekoratør og ble heltidsmor og omsorgsarbeider for Henning. Han var der hele tida, en meter unna.

– Jeg er en ensom, liten blind gutt. Hvorfor kommer ingen og besøker meg?

Foreldrene sov med åpen dør og hadde epilepsialarm på senga. I 1994 møtte Egil veggen. Han var dataprogrammerer, men klarte ikke å skrive lenger. Han utdannet seg til barnevernspedagog og har siden forelest om funksjonshemning med utgangspunkt i familiens historie.

– Good morning, Elvis!

Henning trilles ut av heisen på The Peabody Hotel. Foreldrene har vært redde for at han skal sove gjennom uka i Memphis. For Henning er som bjørnen. Han går i hi om vinteren. Våkner bare for å spise. Det er mange år siden de har sett ham så våken som nå. Og smilene som har blitt sjeldnere og sjeldnere, er der også. Innimellom smiler han til riktig tid. Slik forteller Henning dem «jeg er her, jeg hører deg. Jeg er ok, ikke bekymre dere». Resten må de tolke – om han vil spise kylling eller hamburger, om han må på do eller har vondt i hodet – på øynene, på rynka i panna. De har blitt gode på det.

Faren står med hendene i lommene. Flyselskapet har ringt og sagt «Sorry for your inconvenience». Rullestolen er kommet til Amsterdam. Og den er blitt stående.

– Alt man ikke kan gjøre noe med ... 

Man utvikler en teknikk opp gjennom åra, sier faren til en av hjelperne.

Han legger armene til Henning rundt halsen og reiser seg opp. Henning klamrer seg fast med ansiktet trykket inn i fars skinnjakke. Beina henger slapt ned på vei inn i taxien.

– Nå kjører vi gjennom Memphis, Henning. Det er litt av en by. Du skulle bodd her, du. Kjøpt deg en Cadillac og cruiset rundt. Hæh?

Faren ser en murbygning med en stor gitar over døra.

– Sun Studio! Det var der Elvis spilte inn «That’s All Right», Henning.

Henning løfter beina til brystet og knegger.

– Det var dit du skulle for å spille inn platene dine. Husker du at du fortalte meg det da du kunne snakke?

Bilen ruller oppover Union Avenue. Forbi vinduet glir små smultringsjapper. Starbucks. Myntvaskerier. Varehus for kjæledyr. Magic Nails. Kirker. En blå Corvette med nummerskiltet «DaddyDan».

– Det er en rar by, Henning.

Tilbake på hotellet sitter alle samlet i lobbyen. Fars kamerat, som er med som altmuligmann. Lillesøster, som også er turens sykepleier. Og fem kvinnelige vernepleiere, barnevernspedagoger og hjelpepleiere fra boligen som går turnus. To på dagvakt. To på kveldsvakt. En på nattevakt. De legger alltid ei hånd på skuldra til Henning og sier navnet sitt, slik at han vet hvem som er der. Hver morgen heiser de Henning opp av senga med ei hydraulisk stålkran, dusjer ham, tar på deodorant, barberer ham, og kler på ham. Tre-fire av dem triller ham på toalettet. Hver kveld får de ham i seng.

Faren reiser seg fra sofaen i lobbyen og sier at for hver dag som går, er sjansen større for at det skjer noe med Henning.

– Vi har ingen garantier. Vi må bruke godformen til Henning. Vi prøver Graceland i morgen.

Henning rister. Leppene går opp og ned, som om han smaker på et ord han ikke får sagt. Ordene bor inni Henning.

Henning lekte brann, flom og ulykker med Playmoen da han merket at synet forsvant. Han klarte ikke å gjøre eller lære det samme som andre.

– Det er ikke bare øynene dine, Henning.

Foreldrene forklarte at det var noe galt med noen av cellene i kroppen hans, og at det var derfor han ikke klarte å huske så godt.

«Huff, de dumme cellene», sa Henning siden – hver gang han ikke klarte noe.

Som å kle på seg.

Som da han ikke fikk hoppski.

Da Henning var 10 år begynte ordene å ramle ut av setningene. Som å stryke korrekturlakk over ord i ei bok.

– Sånne runde, sunne, sa han til læreren sin. Han mente erter.

Han gjentok biter av setninger om og om igjen for å huske hva han hadde sagt. Og da drosja ventet på utsida for å kjøre Henning til skolen, kom han ofte på noe han ville ha med seg.

– Jeg skal ha den, den …

– Kassetten?

– Den røde ...

– Bilen?

– Nei. Den …  Jeg skal ha den …  Jeg skal ha den runde ...

Da Henning var 14 år gikk lyspæra på rommet hans. Foreldrene lot være å skifte den. Det gikk ei uke. Henning sa ingenting.

Henning ble russ uten å kunne lese, skrive eller telle til 20. Han ble trillet av faren gjennom russetoget i Trondheim med «Elvis» på russelua og «Love Me Tender» på russekortet.

Ikke lenge etter russefeiringa følte Henning at han mistet fingrene. Han fikk foreldrene til å lete etter dem. Han sa han ikke trengte å spise, for han hadde mistet magen. Henning ble psykotisk. Gikk på tunge medisiner. Hang med hodet. Sa ikke ett ord. Gikk ikke ett skritt. Sov. Pleierne leste ofte fra en faktabok om Elvis. Det var den eneste boka som roet ham ned.

Under et planleggingsmøte i boligen sto han plutselig i døra. Henning hadde gradvis fått mindre medisiner. Nå hadde han reist seg fra stolen og gått bort til døråpningen. For første gang på to år sto han på egne bein. Men setningene hadde smuldret bort. Det var bare enstavelsesord igjen. Henning var 20 år og klarte ikke lenger å spole Elvis-kassettene sine selv. Bare det å holde et glass var vanskelig.

Faren tror Henning tok et valg etter de to tause åra: Dette går ikke bra, det skjønner jeg, men det er likevel verdt det.

I 2001 gikk Henning sine siste skritt alene. Fra senga til badet. Så måtte han løftes opp av senga med heis. Han stolte ikke på føttene sine. Klarte ikke å styre dem. Nå setter han ikke lenger føttene under seg når han blir heist opp.

Bortsett fra en gang, etter at han fikk vite om turen til Graceland. Støttet av hjelperne gikk Henning to meter.

Til slutt forsvant også enstavelsesordene. Det eneste som var igjen, var ja og nei. Så ble det stille.

Kvelden har lagt seg mørk og kald over Memphis. Henning sitter i stolen i ei grønn militærjakke og med hendene samlet mellom lårene.

– Nå ser jeg masse neonlys. De blinker. Og de spiller overalt.

Lillesøster triller Henning forbi barene som ligger tett nedover Beale Street. Klagende gitarsoloer og skjelvende munnspill siger ut i gata og blander seg med lukten av svidd grillribbe og hickorysaus.

– Der selger de Big Ass Beer, Henning.

Neonskiltene skinner rosa, blått og rødt. Pork with an attitude. Beer Blues BBQ. Eat Drink Boogie Repeat.

Henning prøver å plystre.

– Så du noen søte damer, nå?

Egil går alene bakerst. Han rister på hodet. Det er bare så uvirkelig. Henning på Beale Street. I Memphis.

Henning henger mot venstre. Klokka ti blir han trillet tilbake til hotellet og heist opp i senga. Klokka 03.00 har han ennå ikke sovnet. I morgen er det Graceland.

Henning var sju år da Elvis kom til ham. En lærer på barneskolen spilte Elvis for klassen, og Henning kom hjem og ville ha kassetter. Han ville høre «That’s All Right», for det var den første sangen Elvis hadde gitt ut, og så handlet den om ei mor. Han sto foran kassettspilleren og danset. Hvis han følte seg ensom, kunne han sitte og høre «Are You Lonesome Tonight?» 20 ganger på rad. Han snakket ustanselig om Elvis’ mor Gladys, kona Priscilla og huset der Elvis bodde. På skolen sang han Elvis og danset i friminuttene. I femteklasse inviterte han klassen på Elvis-bursdag, og de kom med swingskjørt og vannkjemmet hår.

En dag svarte ikke Henning foreldrene. Det var som om han ikke hørte.

– Henning, sa de.

– Elvis! svarte han sint.

Henning ville ikke være Henning. Innimellom ble han Henning Elvis. Elvis hadde venner. Elvis var populær. Elvis kunne se. Henning ville ikke gjøre noe Elvis ikke gjorde. Elvis likte ikke fiskekaker. Henning ville helst spise hamburger hver dag. Og Elvis bestemte selv når han skulle legge seg.

I mange år ville han farge håret svart som Elvis. Det fikk han ikke lov til. Og han ville ha et silkeskjerf til å tørke svetten og kaste til damene. Det skulle være rødt. Han fikk et blomstrete av mormor og gikk med det på skolen. Han prøvde å få jentene til å hyle ved å vrikke på rumpa.

Henning klarte aldri å spille akkorder på den elektriske gitaren han fikk til konfirmasjonen. Men han hadde et band i hodet. Det het Apple Jack. Støttekontakter og vernepleiere ble kordamer. Henning lå med hodet i fanget til mor og reiste på turné med bandet. Når han ble berømt, skulle han turnere USA og reise til Graceland for å lære og se hvordan Elvis hadde levd. Bandbussen skulle være full av kordamer, og far skulle være sjåfør. Henning skulle sitte baki og kline med damene.

Den store hvite bussen rister når den svinger inn på Elvis Presley Boulevard. Henning sitter bakerst med ei grå t-skjorte med «Elvis» i sølvnagler på brystet. Han holder rundt armen til mor med begge hender.

– Dette er akkurat som bandbussen du skulle kjøre rundt på turné i USA med, Henning. Med plass til mange kordamer.

Lillesøster begynner å synge. En etter en faller de inn, og nedover Elvis Presley Boulevard runger it’s now or never, my love won’t wait i den hvite bussen. Forbi moteller, bruktbilbutikker, verksteder og kinesiske restauranter. Så – på venstre side. Den bølgete porten med noter. De høye eiketrærne. Den svingete alleen opp til herskapshuset. Graceland. Henning blir blank og rød i øynene. Han tar seg til hodet. Gnir seg i øynene. To av hjelperne gråter også. De skjønner at han får det med seg – han merker at han er på Graceland. I løpet av de siste ti åra har de sett antydninger til at Henning har vært nær ved å gråte, men de har aldri sett ham slik som nå.

Henning tviholder på inngangskortet.

– Her bodde Elvis! Nå sitter du på Elvis’ jord, Henning.

Lillesøster forteller om de store hvite søylene ved inngangen.

– Nå står vi på trappa til Elvis.

Henning rykker beina opp i rullestolen. Mor legger hånda hans på den hvite løvestatuen og trekker fingrene hans over den kalde marmoren. Slik får han sett Graceland.

«Tsj, tsj, tsj, tsj», sier Henning og trilles inn i huset og under den store lysekrona.

– Her er stua til Elvis, Henning. Der står et stort piano, så har han peis og en stor, hvit sofa.

På et vis er det Hennings siste ønske de oppfyller. Får han en ny drøm, noe annet han har lyst til å gjøre for siste gang, kan han ikke si hva det er. Vigdis vil ikke tenke på dette. I stedet bestemmer hun seg for å snakke mest mulig til Henning. Hun triller ham inn på kjøkkenet.

– Elvis har to tv-er på kjøkkenet! Tror du han lagde peanøttsmørbrød med bacon her?

Henning klamrer seg til armlenene. Som om han er redd for å lette fra stolen som en heliumballong noen glipper på 17. mai.

De triller videre inn i jungelrommet.

– Han har egen fontene i stua si, Henning. Og en figur av en apekatt og armlener som ser ut som drager.

Tennene til Henning klapper forsiktig mot hverandre. Han ruller forbi flipperspillet, forbi det brune pianoet som Elvis spilte på noen timer før han døde. Og moren synger I can’t stop loving you ...

I hagen kan Henning høre vinden blåse gjennom løvet. Han ruller rundt på Graceland på tynne grå dekk. Forbi den hvite statuen av Jesus med «Presley» meislet inn i sokkelen og mot lyden av den sildrende fontenen. En stille kø glir langs kanten.

– Her ligg’n Elvis.

Lillesøster hvisker og gir ham en klem.

– Det ligger fullt av blomster og bamser på grava. Og så brenner det en liten flamme for ham.

Mor rusker Henning i håret.

– Nå er du cirka to meter unna Elvis, Henning.

– Du kan nesten lukt fotan, sier far.

– Ng ng ng, sier Henning.

Lillesøster tror han prøver å si Henning Elvis.

De triller bort.

Inne på den turkise dineren på andre siden av Elvis Presley Boulevard, spiser Henning Elvis-lunsj. Grillet sandwich med peanøttsmør og banan. Det står «Rock’n’roll forever» på vinduet.

Rullestolheisen virker ikke. Fire mann løfter Henning inn på bussen.

– Tenk at du kom hit, Henning. Det som du har drømt om, sier mor.

Hun har ikke grått. Ikke en tåre i løpet av hele dagen på Graceland. Ikke en tåre kommer i løpet av hele uka. Hun vet at hvis hun begynner, så vil hun aldri stoppe.

Lørdag kveld, tre og et halvt døgn etter at Henning landet, kommer rullestolen til hotellet. Henning blir løftet over i stolen som er spesialtilpasset kroppen hans.

– Home, sweet home, sier faren.

Henning kjøres bort til fontenen i hotellobbyen. Lillesøster hjelper ham med å kaste en mynt.

– Ønsk deg noe hemmelig, du Henning. Det er vel noe med kjærligheten, tenker jeg.

Hvert år møtte Henning gutter og jenter med samme diagnose i Spielmeyer-Vogt-foreningen. Hvert år var det en som ikke dukket opp. Henning spurte aldri hvorfor.

Ingen har fortalt Henning hva som skal skje. Men han må ha skjønt det.

Han var 18 år og gikk for første gang tur med en vernepleier fra boligen.

– Jeg skal dø, sa Henning.

– Det skal vi alle, svarte hun.

– Ja. Men jeg skal dø før pappa’n min.

Søndag 18. november 2007. Klokka 09.00 går mor og far inn på rom 1041 og synger «Happy Birthday To You». Morgensola trenger inn gjennom de blomstrete gardinene. I senga ligger lillesøster i armkroken til Henning, som glipper med øynene.

Egil lener seg over ham.

– Hæ? Hvordan føles det å være 30? Skal vi se om du har fått noen grå hår?

Henning smiler.

– Nå får Henning sånne Elvis-rykninger på leppa, sier lillesøster.

Mor skrur på iPoden. Well, that’s all right, mama, that’s all right for you …

– Du er verdens beste sønn, vet du det?

Mor kysser ham på panna, og Henning ligger stille med øynene vidåpne mot taket.

Egil leser bursdagshilsener fra mobilen høyt. Barneskolelæreren som spilte Elvis for første gang for Henning, gratulerer med dagen: «Tenk at du har vært på besøk hos Elvis! Fantastisk. Det er nesten ikke til å tro! Og huskes vil det inn i evigheten …».

På skrivebordet står et roastbiffsmørbrød og ei sjokoladekake med glaserte jordbær. En av pleierne skjærer av en bit og gir Henning med gaffel. Han tygger sakte. Hun legger hånda hans rundt glasset og fører det opp mot munnen. Frokost tar vanligvis en time.

Henning er nå den andre i Norge over 30 år med Spielmeyer-Vogt.

Han er blitt en lun voksen mann som liker Smurfer, Donald, og Thorbjørn Egner, men også rock og damer???

Nå er det partytime! Henning er pyntet i svart skjorte og bukse. Den blonde luggen er gredd pent mot venstre. Mor og lillesøster har dekorert et leid rom på hotellet. På de runde bordene er det gassballonger, bilder av Elvis og rosa Cadillacer. Glory, glory, halleluuuujah synger Elvis, og alle hjelperne gir Henning bursdagsklem. Han blåser ut kinna. Trekker pusten i korte, vislende støt.

Henning får servert pepperonipizza med sølvskje. Så triller mor ham bort til bursdagskaka, den er formet som en gitar – og med et bilde av Elvis.

– Altså, man fyller 30 bare én gang.

Henning klapper hendene sammen og rister dem. Som om han skal kaste terninger på bordet.

Hjelperne synger en sang de har skrevet, iført røde og lilla boaer som de henger rundt halsen til Henning etterpå. Champagnekorken smeller. Lillesøster hever glasset.

– 30 år ung. Skål for Henning!

Han tømmer glasset.

Ved enden av bordet holder far rundt mor. De sitter stille. Smiler. De har aldri likt merkedager. De har rømt til Syden ti av de tolv siste nyttårsaftenene for å late som om det ikke har gått enda et år. For å slippe å se tilbake, for å slippe å tenke på hva som skal skje.

30-årsdagen har vært et målsnøre på en 24 år lang sorgprosess. De har hele tida måttet stålsette seg. Først på at Henning bare kom til å bli 20 år. Så, kanskje han blir 25? Så trodde de han kunne bli 30.

I dag er han blitt det.

Nå vet de ingenting.

Det er som en maraton med en plakat rett før mål: Løpet er forlenget på ubestemt tid.

I går fant lillesøster noen sko på et kjøpesenter som hun mente mor burde kjøpe i bursdagsgave til Henning. Da sa moren: «Jammen, Linn... Det er sommersko».

Stjernene brenner som lysene på ei bursdagskake på den svarte himmelen over Beale Street. Far triller bursdagsbarnet inn til barmørket og lukta av størknet øl på Blues Café.

– Nå skal vi treffe kompisen til Elvis.

Den 76 år gamle saksofonisten Dr. Herman Green har spilt på Beale Street siden 1946. Han har spilt med Elvis. På vei opp på scenen kommer Green bort i sixpence og grå dressjakke.

– How you doin’? Happy birthday!

Henning blir alvorlig og spiller lydløst på slurva med pekefingeren.

Mor og far smiler.

Fra scenen sier Green:

– This young man named Henning … It’s his birthday. 30 years. May you have many more …

Lillesøster rykker til.

Så spiller han bursdagssangen, og Henning gnir tommelen og pekefingeren mot hverandre og rynker panna. Lillesøster danser ved siden av.

Seinere, når Henning trilles ut av baren, river Green av seg saksofonen midt i en sang. Han vil vise Henning messingnota med navnet sitt som er nedfelt i asfalten utenfor. Inne fortsetter bandet å spille.

I løpet av turen har moren oppdaget et nytt uttrykk hos Henning. Hun så det på Graceland. Når han blir rørt, hever han øyenbrynene og blåser ut kinna.

Ute holder saksofonisten Hennings hånd. Og Henning blåser ut kinna.

Siste morgen i Memphis. Henning kniper øynene igjen og vil ikke stå opp.

– Ai ai ai, sier han.

– Har du begynt å snakke engelsk nå, sier mor.

– Ai ow u. Ai ow u, sier Henning.

Seinere tar Henning trikken til Sun Studio. Han sitter i rullestolen i hjørnet av det hvite rommet fullt av instrumenter.

– Hit kom Elvis i 1954 for å spille inn ei plate til moren sin for tre dollar. Han sto omtrent der du sitter nå, sier guiden og peker på Henning.

Så får han holde den glinsende mikrofonen som Elvis har sunget i. Fra hjørnet titter faren bort på sønnen. Han er sikker. Henning hadde blitt en rocker.

10 mennesker, 16 kofferter og én rullestol. Gruppebilde utenfor tollen på Gardermoen. De reiser armene. De hyler. Så trilles Henning inn i Norge med hodet på skakke.

Rundt halsen henger sølvsmykket han fikk til 30-årsdagen.

Det glinser «Elvis».

Tilbake på Graceland ligger en lapp.

Mor og lillesøster holder Henning i hver sin hånd foran de store hvite søylene som skinner i novembersola.

– Er det noe du har lyst å si til Elvis?

De finner fram en hvit papirlapp.

– Åh åh åh åh, sier Henning.

Far dikterer noen setninger og spør Henning om det høres fint ut. Mor plystrer «Are You Lonesome Tonight?», og lillesøster skriver ned ordene på den lille lappen og tegner to hjerter. Faren tørker tåresigden raskt bort med håndbaken.

De triller tilbake til Elvis’ grav. Henning blåser ut kinna. Smiler. Så vender han hodet mot Elvis og heiser beina opp i stolen.

– Skal du legge lappen på grava, Henning?

Tårene til lillesøster renner stille. Hun lar Henning holde lappen litt, før hun legger den på noen lilla roser foran grava. Den svarte håndskriften er ustødig på den lille lappen.

You came to me when I was yyoung

’ll come to you later on!

I love you Elvis

Yours truly

Henning Elvis Rian

jog@dagbladet.no

Jula 2020

Anderledes.

Ett ord som beskriver årets julefeiring.

I over førti år, nesten uten unntak, har vi hatt barn i huset på julekvelden. Først våre egne, deretter barnebarna. I år var vi alene etter at Linn Sophie dro på nattevakt på sykehuset. Kun Vigdis, svigerfar Finn og jeg. Et lag med samlet alder på 225 år. 

Riktignok var Ludwig og Lotta her på lillejulaften, med grøtspising, julebrustestsmaking og rebusløp. De lå over til julefrokost med pannekaker og is! (etter eget ønske) Ludwig og Lotta kommer til oss fra sin far 4. juledag. Da blir det ny julekveld med god mat og pakkeåpning her i huset.

Vi gamle har hatt en julekveld med tid til de tradisjonelle innslagene på TV som vi som oftest bare har hatt som bakgrunnsstøy. Pinnekjøtt i stedet for ribbe. Ribba sparer vi til 4. juledag. Pakkeåpning uten stress og kav fra en overkommelig pakkehaug. Trivelig, men likevel litt vemodig. Jula er jo barnas høytid og uten dem var det definitivt litt tomt - og anderledes.

Til tross for rikelig med tid i går kveld, brukte jeg den ikke til å ønske bekjente, venner og familie - God Jul. 

Det gjør jeg her og nå! 

Hvem dere er, vet dere best selv. Hvem som er hva kan vel være litt uklart for mange. Noen jeg ser på som venner, betrakter meg kanskje som en bekjent. Og noen av mine bekjente ser kanskje på meg som en god venn. Hvem som er familie er mer avklart, noen av dere er også venner, mens andre havner i gruppen bekjente. Slik er det bare.

Venner er dyrebare. 

Slik vi lever i dag kan et godt og nært vennskap være vanskelig å opprettholde. Jeg har gjennom årene ikke vært særlig dyktig til å dyrke vennskap. Tid og krefter har ikke strukket til. Jeg har erfart at et vennenettverk som ikke vedlikeholdes, forvitrer raskt. Jeg er på ingen måte venneløs, men det er plass til flere. La det være en liten lekkasje fra mine hemmelige nyttårsforsetter. Etter hvert som verden utover året igjen blir litt mer normal, setter jeg selvfølgelig pris på litt drahjelp.

Da jeg ventet på søvnen i går kveld, kom den ikke. Istedet kom mange merkelige tanker og minner. En av de merkeligste var tanken på en skolestil jeg skrev for 51 år siden. Juletentamen i 2. klasse på gymnaset i 1969 lød kort og godt "Tanker ved inngangen til 1970-åra".  

Den 17 år gamle, eplekjekke framtoningen jeg var, satset høyt og skrev like godt et dikt. Intet mesterverk, men like fullt tanker som på sin måte er like aktuelle i dag. 

Sultkatastrofer, atomvåpen og "Den kalde krigen", som da var den overhengende trusselen, er supplert med bekymring knyttet til pandemi, global oppvarming og Donald Trump. Med andre ord, få utfordringer løst mens nye har kommet til.

Jeg har ikke stilen fra 1969 oppbevart andre steder enn i hodet. Der har diktet på 50 år forvitret til noen løsrevne linjer som jeg i all sin prakt gjenskaper her.

Tanker ved inngangen til 1970-åra.

---

I år vil bringe oss nærmere det møte

hvor vi for alle våre feiltrinn må bøte.

---

Månen er nådd, snart når vi en stjerne

men hvorfor strebe mot mål i det fjerne?

Her på jorda har vi nok av problem

Hvorfor ikke heller løse dem?

---

Svarte og hvite, gule og røde

tenker ikke på at vi alle er brødre.

---

En verden kan gå under, forsvinne totalt

Var det derfor vi ble født, var dette alt?

---

---

Fortida er uforanderlig

Nuet er det eneste vi har

Framtida skaper vi sammen.

Takk for i år. Vi sees i 2021!

5 år.

5 år. 

En mikroskopisk del av evigheten. 

Like fullt, over 150 millioner sekund. 

150 millioner hjerteslag hjertet ditt aldri fikk slå.

Tid.

En illusjon vi bruker for å måle det uforståelige. 

Har du forstått Henning? 

Kjenner du hemmeligheten? 

Hvis du har en bevissthet, hvor lang har tiden vært for deg siden du forlot oss? Finnes det tanker der du er, eller er det slik mange tror?

Ingenting. 

Ingen vet. Mange tror de vet, men egentlig, innerst inne, vet alle at de ikke vet. 

Å innrømme det er en helt annen sak. Det er det lite makt i. Å ha makt handler om kontroll. Ingen har kontroll på tiden. Den bare går. Eller kommer den? 

Vet du Henning? Hvis du gjør, gi meg et hint er du snill. 

I mangel på kontroll kan det være greit med litt makt. Å bruke makt til egen vinning gjør ofte godt for økonomien. For noen gir det en god følelse å omsette makt til penger eller fordeler. Den gode mestringsfølelsen, opplevelsen av å lykkes, kan skape begeistring, energi og kroppslig overskudd.

Så der har vi dem alle tre. De tre faktorene de fleste av oss føler vi har for lite av.

Tid, penger og energi.

Jeg hører deg Henning. 

En overforenkling sier du? Jeg har glemt viktige ting vi alle trenger? 

Ja, selvfølgelig har vi behov for mat og drikke, søvn, tak over hodet, varme klær og meningsfylte interesser i livet. Man må jo forenkle hvis man skal nå fram med et budskap! 

Det er ikke noe av dette du sikter til? Er det mer? Jeg kan vel ikke ha glemt noe viktig i denne oppramsingen av basisbehov? Trodde jeg hadde fått med det meste i Maslows behovspyramide. 

Jeg har glemt det aller viktigste, mener du. Hva savner du da? 

Er "savner" et nøkkelord? Hva jeg savner ut over alt det jeg har? 

Deg selvfølgelig! 

Hvorfor? 

Det vet du da Henning. Fordi jeg elsker deg! Jeg kunne ha gjort hva som helt for å få deg tilbake dersom jeg hadde trodd det var mulig. Det føles som om jeg kunne ha ofret all min tid, alle mine krefter og penger dersom jeg kunne fått deg tilbake i rimelig god tilstand. Ikke slik du var da du ikke maktet å leve lenger. Jeg må innrømme at lettelse var en del av følelsespakken da du omsider slapp unna alt ubehaget du måtte forholde deg til og leve med de siste årene.

Ja, jeg har forstått tegninga. Du tenker selvfølgelig på de få, den lille flokken, vi alle har behov for å tilhøre. De du både få fra og gir til. 

De du utveksler omsorg, oppmerksomhet, anerkjennelse og kjærlighet med. 

Disse du kanskje ofte tar som en selvfølge helt til de ikke er der lenger. 

"Meningen med livet" er store ord, men ved nærmere ettertanke føles det som om alt annet blir mindre betydningsfullt.

Slik flyr tankene når jeg er ute på mine lange vandringer. Verken særlig kreativt eller spesielt grensesprengende. 

Men viktig. Viktig å huske og ikke glemme. Jeg håper disse samtalene våre Henning, vil følge meg så lenge jeg er i stand til å sette den ene foten foran den andre. 

Fantastisk terapi, og ja, i min litt enfoldige tankeverden føler jeg du fortsatt er min største læremester.

I morgen ville du ha vært 43 år.

Om 4 dager er det 5 år siden du dro.

Vi savner deg.

Buklanding i koronaland

Forventningene var skyhøye. Nesten 14 dager i Vietnam! Aldri hadde jeg trodd jeg skulle reise så langt øst. Det passet liksom ikke for meg. Mat er godt, særlig hvis det er kjøtt. Mine fordommer fortalte meg at maten i Østen passet min gane umåtelig dårlig. Jeg har alltid fleipet med at jeg ikke ønsker å bryte næringskjeden. Dyr spiser gress og jeg spiser dyr. Vigdis har gjennom årene tålmodig forsøkt å påvirke mine matpreferanser. Hun har etter hvert lykkes til en hvis grad. Nå var jeg klar for å bryte noen grenser. Da jeg kom og fortalte henne om mitt søskenbarn Knuts invitasjon, ble hun svært forbauset.
- Skal vi bli med Knut til Vietnam? spurte jeg.
Utspillet bragte henne nærmest ut av fatning. Noe slikt hadde hun aldri trodd hun skulle høre fra meg. For henne hadde dette lenge vært en slags uoppnåelig drøm.

Etter at Knut pensjonerte seg fra sin militære løpebane, hadde han startet som turguide. Nå var det en gruppereise til Vietnam han skulle ha ansvaret for. Han undret på om det kunne være noe for oss. Vår, kanskje litt uventede positive respons, førte til at han også spurte sin søster. Etter litt overtalelse fikk han også henne på kroken. Det lå an for en fellestur for tre søskenbarn og våre ektefeller. Til tross for at det var flere måneder til avreise, startet forberedelsene så smått og forventningene steg gradvis.

Tilbakeslaget kom i starten av desember. Vi fikk melding om at det var for få påmeldte og reisearrangøren avlyste turen. Skuffelsen ble kortvarig. Knut foreslo at vi skulle overta flybillettene, som allerede var bestilt, og arrangere resten av turen selv. Han tok som den største selvfølge ansvaret for detaljplanleggingen. Tilsvarende ting hadde han gjort før. Planen var en reise fra nord til sør. Hoteller, innenriksfly og aktiviteter måtte kartlegges og bestilles. Utover vinteren vokste det fram en imponerende reise:
Vi skulle besøke og være noen døgn i 4 forskjellige byer. Først fly til Hanoi i nord. Videre med innenriksfly til Hue før tuen gikk til Hoi An med buss. Til sist skulle vi ende opp i HCMC, eller Saigon som den het før i tiden. Vi skulle bo på bra hotell og ha et rikholdig og variert program med utflukter ispedd strandliv og egentid. Mangfoldet var stort med museer, opera, natteliv, Street-food-matkurs, krigsminner, cruise på Parfymeelven, dagstur i Mekongdeltaet og mye mer. Travle, innholdsrike dager.

I februar, da koronaviruset dukket opp i Kina, økte gradvis vår bekymring for om turen kunne gjennomføres. Så lenge UD ikke frarådet å reise til Vietnam, var vi alle fast bestemt på å reise.

Den 8. mars var alle grønne lys tent for vår avreise den 11.
9. mars skiftet lyset til oransje.
På grunn av koronafrykt innførte Vietnam  visumplikt for reisende fra mange land i Europa.  Deriblant Norge.
Vår eminente reiseleder Knut, som bor nær Oslo, kastet seg rundt og startet arbeidet med å framskaffe visum til oss alle før avreise. Lenge så det ut til at det ikke ville være mulig, men Vietnams ambassade spilte på lag! Knut hadde beleiret ambassaden. Vi skrev søknader, skannet og sendt dem sammen med passkopier og nye passbilder.
På ettermiddagen fikk vi beskjed:
- Det ordner seg!

10. mars reiste Vigdis og jeg til Gardermoen for å slutte oss til resten av reisefølget. Etter ankomsten til hotellet fikk vi beskjeden fra Knut:
- Da er jeg på vei hjem fra ambassaden med visum til alle i sekken!
Igjen var lyset grønt.
Gleden ble kortvarig. 2 timer senere meddelte Knut:
- Jeg har fått ny beskjed fra ambassaden i Oslo om at myndighetene i Hanoi ikke har godkjent våre visum. De er kansellert! Alle nordmenn blir i praksis fra nå av nektet innreise i Vietnam.

Vedvarende rødt lys i alle signaler. Game over!

Der satt vi på hotellet med kofferter fulle av sommerklær, men uten reisemål. Tanken på å returnere hjem til Trondheim var umulig å forholde seg til. Vår tradisjonelle nyttårstur til Tenerife hadde i år måttet vike plassen for årets Vietnameventyr. Soltørsten var stor og påtrengende.
Resignasjonen og fornuften tapte kampen. På forbausende kort tid hadde vi fått på plass ny tur med

avreise neste formiddag. På billettene sto det Gran Canaria. TUI's reiseoperatør forsikret oss om at dette fortsatt var et godt og trygt reisemål. Vi må innrømme at vi var svært lette å overbevise!
Neste dag ble vår frustrasjon og skuffelse over at Vietnamturen gikk i vasken, raskt mildnet av forventninger til vårt nye eventyr.

To timer før landing i Las Palmas lød følgende melding over flyets høyttalere:
- En av besetningsmedlemmene er blitt akutt syk og vi er omdirigert til å lande i Faro.
Nedturen startet mot feil land. Portugal.

Etter landing ble flyvertinnen kjørt i ambulanse til sykehuset. Hun fikk følge av en av sine kolleger. Lite trivelig for flyvertinnen, men også ugreit for alle andre i flyet. Sikkerhetsbestemmelsene sier at et slikt rutefly må, i tillegg til flygerne, ha minst fire besetningsmedlemmer i cabinen. Med to av dem på sykehuset kunne ikke flyet dra videre. En rimelig uvanlig situasjon uten vel avklarte rutiner.
For å kunne fortsette turen, måtte to ting skje. Først måtte den sykes kollega returnere fra sykehuset slik at de ble tre besetningsmedlemmer. Ifølge bestemmelsene kan det flys med tre i cabinen dersom det ikke er mer enn 150 passasjerer. Den andre utfordringen var at det var 161 passasjerer ombord. Med andre ord, 11 personer måtte forlate flyet før det kunne lette.
Nesten to timer senere var problemet løst. Da hadde to passasjerer dratt til sykehuset slik at den sykes ledsager kunne returnere til flyet. Ni andre frivillige sto igjen på flyplassen i Faro da Norwegian-maskinen tok av.
To av de ni var Vigdis og meg.
Flyet hadde mange barn ombord og stemningen hadde etterhvert blitt rimelig amper i den varme cabinen. Vi som forlot flyet nøt derfor en kortvarig heltestatus på vei ned landgangen.

Det varte ikke lenge. vi kom fort ned på jorda. Det var ikke akkurat rullet ut noen rød løper for heltene. Vi ble plassert i et hjørne i ventehallen uten ytterligere informasjon. Koffertene våre var plukket av flyet, men hvor vi og koffertene skulle ta veien var uavklart. Etter hvert kom beskjeden. Vi skulle bli fraktet med buss til Lisboa og med fly videre neste morgen.
Avstanden mellom Faro og Lisboa er 25 mil! Det ble en lang ettermiddag og kveld. Bussen lot vente på seg. Etter nesten 3 timer venting, hvor en sjokoladeplate på deling var den eneste maten vi fikk, dukket bussen opp. Deretter fulgte nye 3 timers busstur i mørket.
Hotellnatten og flyturen neste dag gikk greit. Vi ankom Amadores Beach Hotel nær et døgn etter planen.

Dagen etter, på fredag, våknet vi med nyheten om at norske flyplasser var stengt. Nye og forvirrende beskjeder kom på løpende bånd. Senere på dagen kom informasjon om at vi måtte i karantene når vi kom hjem og etter hvert kom oppfordringen om å komme hjem så fort som mulig. Vi fikk raskt avklart at hjemreisen på onsdag ville gå som planlagt og at det ikke var mulig å framskynde denne.
Det må innrømmes at feriestemningen etterhvert ble litt anstrengt.

På lørdag våknet Spania opp til nyheten om at det ville bli innført portforbud fra mandag morgen. Spania tok veien fra normalitet til tiltak som var mye strengere enn de som var innført i Norge i en stor jafs.
Alle måtte holde seg hjemme. Eneste unntak var turer til lege, apotek eller matbutikken. De som hadde en jobb å dra til, fikk selvfølgelig lov til det, men ellers måtte alle holde seg i ro. Alt unntatt matbutikkene skulle stenge.
På søndag benyttet jeg sjansen og gikk en lang tur innover i landet. Da jeg på ettermiddagen kom tilbake til stranda vår, ble jeg møtt av et merkelig syn. Stranda var tom! Ikke ett menneske å se bortsett fra noen få som var i ferd med å stenge de siste restaurantene. Vel tilbake på hotellet fikk jeg forklaringa. Portforbudet hadde blitt framskyndet og trådt i kraft søndag kl. 12.00.

Fram til avreise på onsdag led vi på ingen måte noen nød, men innsiden av et hotellrom var kanskje ikke akkurat det vi hadde forventet oss av ferien. Hotellområdet var stort, så litt bevegelse ble det.
Vi fulgte med på nyhetene og leste om andre som allerede hadde kommet hjem. Stort sett fortalte

disse historiene om tilstander vi vanskelig kunne forestille oss. Alle måtte ta på munnbind før de forlot flyet. Sivilforsvaret var utkommandert. Grundig informasjon ble gitt. Spørreskjema ble utfylt og intervju gjennomført før det ble besluttet hvor veien gikk videre. Vi leste om hotell ved Gardermoen som var tatt ibruk til karanteneformål. For oss så det ut som om reisen hjem til Trondheim kanskje ville bli forsinket med 14 dager.  Vi var forberedt på det meste, men ikke det som skjedde.

Avgangshallen på Gran Canaria var fylt til randen da vi ankom. Mange munnbind var å se, men ingen informasjon ble gitt om hvordan vi skulle forholde oss, Alt gikk som det skulle, vi var på plass i setene i god tid før avgang.
Ombord på flyet merket vi fort at ikke alt var som vanlig. Vi fikk beskjed om at flyet ikke var forsynt med mat og drikke. Det eneste som var å få kjøpt var vann. Noen våget seg til å spørre om hvorfor det var slik. De fikk klar beskjed om at det ikke var Norwegian sin skyld, men et eller annet cateringfirma hadde ikke gjort jobben sin. Måten det ble svart på, innbød ikke til videre spørsmål.

Litt uvanlig med passkontroll etter landing. Der så vi en del mannskap i sivilforsvarsuniformer. Ingen muntlige beskjeder ble gitt over høyttaleranlegget. Kun en del plakater fantes rundt omkring, med en enorm mengde tekst som flakset raskt forbi. Etter å ha sittet med 20 cm avstand på flyet, ble det en del humring i rekkene da vi fikk beskjed om å stå med 2 meters avstand i køen før passkontrollen! Til vår store forbauselse var taxfreebutikken åpen som vanlig. Det hadde den ikke vært på Gran Canaria. Også bagasjen var på plass og tollen ble passert uten at noen hadde stilt et eneste spørsmål om noe som helst. Ute i ankomsthallen ble vi måpende stående å se på hverandre. Vi var på ingen måte alene. Rundt oss sto svært mange reisende som forsto absolutt ingenting. En flyger fortalte i forbifarten at karantenen startet først når vi var hjemme, uavhengig av hvor det måtte være. Klokka var nær midnatt og vi sto der uten overnatting eller transport videre. Selvfølgelig ikke noe problem, men rimelig overraskende!

Etter overnatting på et delvis nedstengt hotell og fly hjem dagen etter, kunne vi omsider starte på hjemmekarantenen. I og med at vi har lov til å ut å gå tur, tenkte jeg at det ville bli rimelig uproblematisk. Etter at jeg på lørdag var en tur ut og fikk følelsen av å gå i kø på Bakklandet, ble jeg litt betenkt. I dag har jeg lest en del hatske innlegg på FB med fordømmelse av alle som er ute. Det betyr at jeg nok velger å være hovedsakelig inne framover.

Istedet får jeg tenke tilbake på det vi har opplev, og ikke minst det vi ikke fikk oppleve i denne omgang. Jeg drømte meg bort på lørdag. Da skulle vi ha vært på båttur i Mekongdeltaet dersom alt hadde gått etter planen. Hadde vi kommet oss til Vietnam, hadde dette sannsynligvis uansett ikke blitt noe av. Leste nettopp om ei norsk jente i isolasjon på et primitivt sykehus i Vietnam fordi en person på flyet hun kom med hadde fått påvist koronasmitte. Hun var testet og smittefri, men ikke sluppet fri. Returen til Norge visste hun lite om.

Mange vil  kanskje tenke at vi var naive og kan skylde oss selv for fortredelighetene. Så fort ting har utviklet seg, vil slike tanker være og forbli etterpåklokskap.

Vi er hjemme, vi er friske og med en opplevelsesrik tur bak oss. Kanskje ikke helt som vi forventet, men....

Vandring i undring

Det var en støvskydag. Hver gang skosålen traff bakken, eksploderte underlaget og skjøt tusenvis små partikler ut i lufta. Jeg var på vandring. På vei bort fra noe, eller på vei mot noe. Som vanlig var dette litt uklart.

— Hvor skal du i dag? spurte kona da jeg gikk. Det gode, lune smilet hennes ønsket meg god tur.

— Vet ikke, var det korte svaret hun fikk.

Hva jeg skulle var åpenbart, men hvor var ukjent for oss begge.

Nå, noen kilometer etter, visste jeg litt mer. Det bar oppover og ut av byen. Bratt, varmt og tørt.

 En hobby skal man jo ha, og min hadde etter hvert blitt å gå. Langt og fort. Var det egentlig en hobby? Jeg måtte innrømme for meg selv at det kanskje var mer en form for terapi. Et enkelt konsept som ikke krevde mye tankekraft. Bare et skritt om gangen. Konsekvensen var at tankene var frigjort til annet bruk.

Det var mange år siden det hadde blitt slik. Ryggoperasjonen, de følelsesløse beina og det økende midjemålet hadde vært medvirkende faktorer. Etter at den snikende sykdom til min sønn gjorde familielivet til en sammenhengende krise, opplevde jeg disse vandringene som en nødvendighet.

Hvordan kunne jeg forklare omverdenen hvor viktige disse turene var, når jeg selv ikke forsto det? Det var jo på ingen måte noe overskuddsfenomen. Kanskje mer en flukt fra alle de tingene jeg skulle ha gjort og som alle, inklusive meg selv, forventet av meg?

Nå, etter at guttungen var død, jobben var blitt for krevende og førtidspensjonering et faktum, hadde det tatt helt av.

— Hvordan er pensjonistlivet? Hva bruker du tida til? Slike spørsmål fikk jeg nesten alltid de sjeldne gangene jeg var innom jobben.

— Blir det ikke kjedelig i lengden å bruke så mye tid på å gå?

Et vanlig spørsmål jeg ikke engang overfor meg selv hadde funnet et tilfredsstillende svar på.

Jeg hadde vært på vei i alt slags vær, i alle årstider uten å gå lei. Trangen til å ta en ny tur meldte seg nærmest før den forrige var avsluttet. Så langt denne uka hadde jeg gått nær 100 kilometer. Galskap! ville mange si. Egentlig var jeg ikke helt uenig i det.

Turen i dag var av den sorten hvor veien ble til mens jeg gikk. Ingen planlagt rute. Dagsform og innfall fikk bestemme. Som vanlig var jeg bare delvis til stede i nuet. Tankene mine vandret langt og luftig både i tid og rom. Kun når været og veien var dårlig, fikk beina oppmerksomhet.

I tankene var jeg langt borte fra den gjengrodde stien jeg gikk på da det skjedde. Skoen hektet seg fast i ei rot og plutselig var jeg i fritt fall ned mot bakken. Det skal sies at når gamle, tunge ting faller, skjer det sjelden med stil og eleganse. Møtet med underlaget var brutalt. I fallet hadde jeg i panikk grepet etter ei grein som kun bidro til å gi kroppen rotasjon. Jeg landet på skuldra nedenfor stien og gikk kast i kast ned den bratte skråningen stien slynget seg nedover.

— Her finner ingen meg, var den siste tanken som fløy gjennom hodet mitt før alt gikk i sort.

At småfugler kan lage så mye støy, virket helt uvirkelig. Bortsett fra den intense fuglesangen var alt helt stille rundt meg.  Jeg husket umiddelbart hva som hadde skjedd og visste med en gang hvor jeg var. Da jeg forsiktig forsøkte å finne ut hvordan det sto til med kroppen, ga skuldra og ryggen klar beskjed om at her var det bare å forholde seg rolig. Det var ingen mulighet for å komme seg opp. Synet var sløret. Gammel erfaring fortalte meg at dette sannsynligvis skyldtes blod fra et sår i hodet. 

Vinkelen på sola gjennom løvtaket kunne tyde på at jeg ikke hadde ligget lenge. Selv om jeg fortsatt var varm og svett, kom en isnende redsel krypende.  Mobiltelefonen lå i lomma under meg og var umulig å nå, og ingen visste hvor jeg var.

— Hvordan går det med deg?

Spørsmålet kom fra et sted bak hodet mitt. Jeg dreide nakken forsiktig. Det var ikke mulig å komme helt rundt, men jeg så beina til en skapning som satt på en stein ikke mange meter unna. Blodet i øynene og solvinkelen visket ut konturene av ham. Det var stemmen som fortalte meg at det var en han. Ansiktstrekkene var uklare, men jeg så at strået han hadde i munnen vippet opp og ned i takt med tyggebevegelsene.

På en underlig måte følte jeg hva han tenkte:

— Hva er dette for en skapning? Kommer tråkkende i støvføyka tilsynelatende helt frivillig. Svett er han også. Sikkert en slik turgåer som går for å gå. God bedring!

— Det kommer hjelp, sa han uten forvarsel.

Før jeg fikk svart fortsatte han

— Ikke bry deg om hvordan jeg vet det. Prøv heller å konsentrere deg om å få tida til å gå. Det kan ta ei god stund før de er her.

— Hva gjør du egentlig her? fikk jeg omsider stammet fram.

— Jeg holder til rett her borte. Så stille og fredelig det er her i skogen var det plent umulig ikke å høre deg slik du ropte da du falt. De lydene du frambragte minnet mest om en brunstig elgokse. Du skremte sikkert bort alt dyreliv i kilometers omkrets. 

Han lo lunt og stille, litt sånn for seg selv.

— Du går mye, fortsatte han, mer som en påstand enn et spørsmål.

Jeg kunne ikke nekte for det. Redselen for at jeg hadde tatt mitt siste skritt begynte å slippe taket.

Alt som ble sagt mellom oss mens vi ventet, er rimelig uklart for meg, men han stilte spørsmål om vandringene mine. Hvor jeg hadde vært og hva jeg hadde opplevd. 

Jeg lot assosiasjoner komme og tankene flyte fritt og fortalte mye om mangt. Han fulgte stadig opp med spørsmål som bragte fortellingen videre. Jeg husker jeg fortalte om pilegrimsvandringen min i Spania for noen år siden, til Santiago de Compostella.

Om mitt første fellesmåltid på turen.

Tre retter for 7 euro. En spagetti-rett, stekt svinekjøtt i tynne skiver og sjokoladeis. Ingenting som utfordret mine bortskjemte smaksløker. Utfordringen var først og fremst knyttet til de andre spisegjestene. En rimelig internasjonal forsamling. To fra Australia, to spanjoler, ei fra Mexico, en amerikaner, en kanadier, en russer og en nordmann! Etter en litt treg start, var det tilsynelatende ingen som ofret språket et tanke. Alle benyttet tegnspråk og kroppsspråk som supplement til sitt verbale repertoar. Det var ingen tilhørere, bare deltakere. Det som forundret meg litt var at ingen innfridde mine medbragte fordommer. Ingen i selskapet fråtset i billig Rioja-vin, slik jeg hadde blitt fortalt at de gjorde her på Caminoen. Jeg ble også overrasket over at selskapet avsluttet presis kl. 21.00. Det var før jeg forsto at de fleste startet dagens vandring en gang mellom 5 og 6 på morgenen.

Om en annerledes feiring av 17. mai.

Ingen støyende russ, ingen flagg, ingen forventningsfulle barn innsmurt i is og ketchup. Ingen mennesker i bunad, ingen hornmusikk og ingen Hurra-rop!

Jo forresten, jeg tok et forsiktig jubelrop da jeg våknet, til mine spanske romkameraters store forskrekkelse. Vi var bare tre på rommet den natten, jeg snorket i kor med to sykkelgutter fra Bilbao. Jeg kalte dem forresten spanske. Hadde de hørt det, ville de blitt blodig fornærmet. De understreket ganske tydelig at de ikke var spanjolen, men Baskere! Jeg forklarte dem hvorfor jeg ropte hurra, og det virket som om de meget godt forsto min utlegning om nasjonalstolthet, identitet, flagg og frihet. Viva la Republic!

Da jeg kom meg ut på veien videre, ble det en merkelig opplevelse og en stor kontrast til feiringen jeg visste skjedde samtidig i Norge.

Subbende skritt på øde, støvete, rødbrune landeveier hvor fuglekoret var det mest iørefallende innslaget. Et og annet "Buen Camino" når andre vandrere ble passert, men rikelig tid til å være i takt med meg selv. Takten ble tidvis ledsaget av diverse sanger som dukket opp i hodet. Utvalget var stort. "Here I go again" (Hollies), "Mil etter mil" (Jahn Teigen) og "Its a long and winding road" (The Beatles), for å nevne noen.

Om leirsuppeføre og frosk.

Gubben på steinen var en god tilhører. Jeg fortalte ham om den gangen jeg gikk en tilnærmet uframkommelig sti ned langt elva. Da jeg hadde startet tidligere den dagen hadde det vært gråvær, men oppholds, men det varte ikke lenge. Det som i tørrvær var en fast sti, var nå blitt til en ganske heftig bekk. Vegetasjonen over stien ga gavmildt fra seg vannet den hadde samlet opp. Den siste tørre tråden på kroppen hadde druknet. Jeg beveget meg møysommelig framover på en svært gammel ferdselsåre som virket å være milevis fra folk. Like fullt var jeg få kilometer fra sentrum. Ikke mange gikk her. Jeg hadde ikke møtt noen, men jeg var ikke alene. Nede i skogbunnen var det et yrende liv. Det hadde tatt ei god stund før jeg ble klar over hvor mange vi var her. Det rislet og raslet rundt bena mine. Frosk! Tusenvis av dem. Hovedsakelig på vei bort fra meg. Jeg ble stående lenge og undre over disse små tingene som gjør det hele så stort.

Kroppen verket og jeg var iskald. Lyset avtok idet sola ble borte bak åsryggen i vest. Jeg kunne ikke forsone meg med tanken på å tilbringe natta her. På en eller annen måte visste jeg at gubben på steinen ikke hadde mulighet til å hjelpe meg mer enn han hadde gjort. Det forsto jeg til tross for at det ikke hadde vært et tema i samtalen vår.  Han hadde vært til uvurderlig hjelp. Jeg hadde ikke et sekund følt meg alene.

— Her nede! Her ligger han!

Jeg vred forsiktig hodet etter lyden. Oppe på stien skimtet jeg en person i helrødt antrekk. Jeg så tilbake mot stubben for å dele gleden med min ukjente venn, og for å takke.

Stubben var tom.

I det jeg igjen gled inn i et behagelig mørke, tenkte jeg

— Så var det ikke denne gangen, men jeg vet jeg en dag vil nå fram dit du sitter og venter på meg.

En tid for alt.

Fortid og framtid eksisterer ikke. Det eneste vi har er nuet.
Akkurat nå.... og nå!
En innlysende og selvfølgelig  kjennsgjerning, men likevel, hvor ofte er vi egentlig i livet vårt akkurat i det det skjer? Sekundene kommer til oss ett for ett og forlater oss like raskt. En sammenhengende rekke av øyeblikk som flyter forbi. Hvert av dem inneholder ca. ett hjerteslag.
For min del har mitt hjerte produsert i overkant av 2,1 milliarder av dem siden min tidsregning startet for 67 år siden.
Ja, man kan bli både tankefull, undrende og filosofisk når slike milepæler i livet flyter forbi. Jeg har en lang fortid å se tilbake på og forhåpentligvis en framtid, ikke fullt så lang, men dog må det være lov å håpe at den inneholder mange gode øyeblikk.
Som de sosiale vesener vi mennesker er, er det viktig for de fleste av oss å ha noen å dele øyeblikkene med. Det har har jeg. Takk Vigdis for at du holder ut!
Akkurat nå ligger jeg på ryggen i senga og skriver. Ja, Vigdis er her hun også, ca. en halv meter unna. Det er ikke min egen seng. Denne står på et hotell i Tyskland. Nærmere bestemt i en by med navn Rendsburg. Et nytt bekjentskap for meg, her den ligger rett vest for Kiel. Vi er på vei hjem etter ett passende antall kilometer på norske, svenske, danske, tyske og belgiske veier. Ja, noen få mil i Nederland ble det vel også. Ikke bare milslukerveier, men også en passe mengde god, gammeldags landevei som binder småsteder sammen. GPS-dama har med stor tålmodighet loset oss igjennom hverdagslivet i en mengde sommersøvnige steder. Bortsett fra de første dagene med Ludwig og Lotta i Lalandia og Legoland, har vi kjørt uten fast mål med et par dagers planleggingshorisont. Hvor skal vi ende opp i morgen og hvor skal vi bo?
Nei, ikke med barna i baksetet. De ble overlevert til sin far i Oslo før vi returnerte sørover via Sverige.
I går kveld ble resten av hjemturen planlagt. Til Aalborg i dag, til Oslo via Fredrikshavn i morgen og hjem på torsdag. Da har vi vært på vei i nesten 3 uker.  
Hverdagen kaller. Hva det nå måtte innebære.

En tung historie

Skinnet strammer over den halvkuleformede utveksten som er magen min. Vitsen om at vaskebrett er gammeldags og at vaskeball er moderne, er ikke morsom lenger. Når jeg ligger på ryggen er navlen det høyeste punktet på kroppen. Jeg sukker tungt. En gang så det annerledes ut. Da jeg var tidlig i 30-årene,  gjorde jeg en klassisk tabbe. Treningssentrene var i ferd med å yngle, og jeg ble litt hekta på kropp. Ikke fullt og helt, men nok til å bygge opp et ganske stort muskelvolum. Det var inspirerende inntil ryggprolapsen kom litt før jeg fylte 40. Treningsmengden ble redusert dramatisk. Matinntaket var i høyeste grad preget av trøstespising. Det måtte få katastrofale følger. På uvirkelig kort tid ble muskler omdannet til fett. Passiviteten førte også til en dramatisk vektøkning. Siden har de vektmessige opp- og nedturene vært mange og tunge. Fort opp, og sakte ned i vekt. Kroppens evne til å gjenvinne tidligere tiders omfang og tyngde, må kunne sies å være imponerende. Når kiloene forsvinner, blir kroppen satt i alarmberedskap og forbrenningen innstilt på sparebluss. Det er da svært utfordrende å motstå de behovene kroppen forsøker å få dekket. I lange perioder er jeg svært motivert og strukturert.  Veier mat, leser innholdsfortegnelse og teller kalorier. Planlegger treningsøkter og gjennomfører dem uten å diskutere med meg selv om jeg orker eller ikke. Det virker. I disse periodene er mestringsfølelsen stor og vekttapet deretter. Likevel har jeg aldri nådd helt i mål. Etter noen uker eller måneder med disiplinert arbeid, skjer det alltid noe. En eller annen hverdagslig fortredelighet inntrer, noe som bryter vanen og konsentrasjonen. Da sprekker alle forsett som en ballong. Det merkelige er at jeg ikke makter å skjerpe meg igjen før etter lang tid. Alt rauser ut. Mer mat, mindre trening. Jeg slutter å telle kalorier, jeg slutter å tenke. Jeg blir destruktiv. På det tidspunktet har jeg for lengst sluttet å veie meg. Ikke før klærne strammer og selvfølelsen blir ubehagelig lav, greier jeg å mobilisere det som skal til for å starte en ny runde. Det blir vanskeligere for hver gang. Forsvarssystemene i kroppen blir stadig raskere aktivert og hungersnødalarmen kimer og påvirker alle organ som styrer forbrenninga. Jeg vet at oddsene er imot meg. Statistikken sier at en svært liten prosentandel av de som har redusert kroppsvekta med mer en 20 % makter å holde den nede permanent. Du må visstnok kjempe mot kroppen din i 7 år før den gir opp kampen og stabiliserer vekta. Dette virker som et rimelig umulig prosjekt. Å gi opp er imidlertid ikke en valgmulighet. Mestringsfølelsen det å lykkes gir, er så god at jeg vet jeg vil forsøke igjen. Jeg kaller det ikke slankekur. Det høres finere ut med en kostholdskorreksjon. Å kalle det en livsstilsendring synes jeg virker litt for motepreget, men det er vel egentlig det jeg forsøker å få til.

Men hva er disse hverdagshendelsene som saboterer anstrengelsene mine? Når jeg tenker tilbake, er det nesten uten unntak kroppen som har kranglet på en eller annen måte. Ett eller annet som har skapt et brudd i kost- og treningsregimet. Prolaps, revmatisme, nyrestein, leddbetennelser, ribbeinsbrudd, skulder- og kneoperasjon. Fellesnevneren er smerter. Livsstilsendringer og store smerter er en dårlig kombinasjon. Å mestre smertene krever energi og mental styrke. Den psykiske slitasjen gjør det komplisert å ha nok fokus på de langsiktige utfordringene som fornuftig matinntak og trening innebærer. I tillegg kommer selvfølgelig krisene som blir skapt av for eksempel dødsfall og samlivsbrudd i nær familie. Noen ganger er også belastninger på jobben eller lystbetonte feriereiser nok til å skape ubalanse i de monotone hverdagsrutinene. Sånn er det, og sånn vil det fortette å være. Livet inneholder en del uforutsigbare realiteter som berører oss alle.

Å ha kontroll på vekta handler som kjent i hovedsak om to ting: Matinntak og aktivitet. Når du har en stillesittende jobb, betyr det at aktiviteten må opprettholdes ved hjelp av trening. Å trene med smerter, er ubehagelig og lite motiverende. God mat og drikke inneholder mye trøst og lindring, en trivselsfaktor det er vanskelig å forsake over lengre tid. Når det røyner på, dukker det opp en stemme i hodet mitt som forteller meg at "nå har du vært flink så lenge. Du har virkelig fortjent å skeie litt ut. Bare i dag, så kan du skjerpe deg igjen i morgen." Slike tanker sprenger hull i intensjonsdemningen min. Når jeg ikke makter å stå imot, melder en ny tanke seg; "En litt lengre pause kan jo ikke skade. Det er helg. Kos deg! Mandag er sikkert en god dag å fortsette". På mandag skjer noe nytt...

Før jeg var 18 år, var jeg en lovende fotballspiller. Karrieren på Nidelv tok en brå slutt. En hofteskade og et totalt fraværende støtteapparat satte et definitivt punktum for videre ballspill. Kanskje like greit. Etter det, må en kunne si at jeg har fortsatt å trene ujevnt og trutt. Jeg var tidlig ute og tegnet abonnement på 3T da de åpnet på Rosten i 1985. Antall kalorier jeg har forbrent der i løpet av noen 10-år, er imponerende høyt. Etter hvert ble jeg imidlertid et av 3T's mange «støttemedlemmer». Å si opp medlemskapet føltes som et nederlag. Å komme seg dit på regelmessig basis, var i praksis umulig. Til slutt innså jeg at jeg hadde betalt nok for ingenting. Siste gang jeg var der, godtok ikke elektronikken i inngangspartiet adgangskortet mitt. Da ble jeg fortalt at den type kort jeg hadde, hørte til det gamle systemet som ble skiftet ut for over 3 år siden! Takk for meg.  I starten, over 20 år tidligere, hadde senteret vært et medisinsk senter, hvor jeg trente sammen med andre med revmatisme. Denne profilen forsvant gradvis utover 90-tallet. Ikke et vondt ord om 3T, men hvor mye jeg egentlig betalte for hver treningstime, er et regnestykke jeg helst ikke vil ha svaret på.

Fram mot 2011-12 taklet jeg medgang og motgang uten alt for stort fokus på livsstil. Det var mer enn nok av andre ting å konsentrere seg om. Formen varierte uten at det fikk alt for stor oppmerksomhet.  I ettertid er det lett å fastslå at vekta steg med noen kilo pr. år. Jeg forsto alvoret først da jeg udiskutabelt veide over 130 kilo. Dessuten begynte kroppen å si i fra. Tydelig og klart. Dette ville den ikke være med på lenger.  Blodtrykket steg, en nummen følelse i beina tiltok og jeg var tørst hele tiden, både natt og dag. Det var nærliggende å tenke at diabetes II ville bli diagnosen når jeg omsider kom meg til legen. Slik var det ikke.

Blodsukkeret var helt i orden. Jeg gjennomgikk en omfattende utredning for å finne ut hva som feilte beina mine. Det ble aldri stilt en diagnose som piller eller skalpell kunne gjøre noe med. Det nærmeste legene kom en konklusjon, var at prolapsoperasjonen i 1992 hadde gitt meg en nerveskade i begge bein. Høyst uvanlig har jeg forstått. Som oftest oppstår slike skader bare på en side. En betydelig vektreduksjon ville være en stor fordel. Det var legen og jeg skjønt enige om. Skulle jeg igjen få kontakt med tærne mine, måtte jeg med andre ord fikse det selv. Eller mer korrekt, jeg måtte skaffe meg riktig hjelp. Løsningen dukket opp etter at jeg snakket med sjefen min om situasjonen. Han satte meg i kontakt med CERG, en forskningsgruppe på NTNU. De forsker på hvilken effekt forskjellige treningsformer har på metabolsk syndrom. Og hva er det? Da er det enklest å sitere CERG’s nettsted:

«Metabolsk syndrom er en samling av risikofaktorer som øker sannsynligheten for hjerte- og karsykdom og kjennetegnes ved for mye bukfett, høyt blodsukker, høyt blodtrykk og høyt innhold av triglyserider i blodet.»

Bortsett fra blodsukkeret, var dette en god beskrivelse av meg på det tidspunktet. Alle risikofaktorer ble undersøkt og eliminert før hardkjøret startet. Et imponerende antall undersøkelser ble gjennomført før det var snakk om å starte treninga. Hjertet og blodårer ble grundig sjekket med ultralyd. En mengde blodprøver ble tatt. Forbrenning ble målt og maksimalpuls fastsatt. Omsider ble jeg godkjent og fikk plass i prosjektet.  Jeg startet i et nøye kontrollert treningsregime. Etter som dette var et forskningsprosjekt, ble vi prøvekaninene inndelt i forskjellige treningsgrupper. Noen havnet i en kontrollgruppe. Med andre ord, de skulle leve som før. Andre startet med styrketrening og noen skulle drive kondisjonstrening på forskjellig vis.

Jeg havnet i intervalltreningsgruppa.  Verktøy: Tredemølle. 10 minutter oppvarming. Deretter 4 x 4 minutt intervall. Det vil si for min del, å gå på tredemølla i maksimal fart, med maksimal stigning i 4 minutter. Deretter 3 minutter med «aktiv» avslapping på mølla før neste blodslitrunde startet. Maksimal belastning vil i denne sammenhengen si at du på slutten av 4-minuttersintervallet skal nå opp i over 90 % av maksimalpulsen din. Tungt! Blytungt! Eneste trøst var at denne øvelsen er akkurat like tung både for Petter Northug og meg. Hele treningsøkta tok 35 minutter. (10+4+3+4+3+4+3+4) Dette skulle helst gjennomføres 3 ganger i uka. I 3 år! Oppfølginga underveis var glimrende, med grundig statussjekk etter 1 år og 3 år.  Bortsett fra avbrudd på grunn av en skulderoperasjon, ett ribbeinsbrudd og en pilegrimsvandring i Spania, holdt jeg koken i de 3 årene. Innsatsen var i perioder laber, men ytelsen økte jevnt og trutt. Med andre ord, jeg måtte ha større og større belastning for å nå opp i ønsket hjertefrekvens.

I tillegg til intervalltreninga, fant jeg også et treningssenter som passet meg som hånd i hanske. BAZ på Lade har et konsept hvor svært mange av de som er medlemmer, har noen ekstra kilo å dra på. Foruten god og kyndig veiledning fra godt utdannet personale, har senteret 30 års aldersgrense! - og ingen speil på veggene! I perioder har jeg vært svært aktiv der. I andre perioder kan jeg vel defineres som støttemedlem. Jeg har også de siste årene vært en særdeles flittig bruker av gang- og sykkelveiene rundt om i Trondheim. Å gå er terapi. Helst med lydbok på ørene. I perioder har jeg nok overdrevet litt. 10 mil i uka var ikke uvanlig. Takk Vigdis, for rausheten og tålmodigheten!

I en utfordrende hverdag var det godt i det minste å ha noe jeg hadde kontroll på. Mestringsopplevelsen og motivasjonen var stor. Når jeg i tillegg etter hvert også fikk bedre kontroll på matinntaket, var det ikke mulig å unngå å gå ned i vekt. På et tidspunkt, i 2015, var vekta svært nær målet. Litt i overkant av 100 kilo.

Utover høsten, ble imidlertid belastningen med en sønn som var i ferd med å dø, så stor at taket glapp.  Da Henning døde i november-15, var det ikke lenger mulig å opprettholde fokuset på trening og mat. Siden da har jeg hatt flere halvhjertede forsøk på å ta tilbake kontrollen og gi kroppen min best mulig rammebetingelser for å ha det bra. Så langt har jeg ikke lykkes helt. Kiloene er langsomt på vei tilbake. Slaget er på ingen måte tapt, men jeg har noen utfordringer jeg må takle. Jeg får ikke skaffet meg en ny kropp. Smertene jeg lever med, er der for å bli. Akkurat nå har jeg et kne og ei skulder som bråker mer enn godt er. Jeg har kommet i reservedelsalderen. Det er ingen spøk å forholde seg til.

Når det gjelder mat, har jeg 3 utfordringer. En av dem kan jeg gjøre noe med. To av dem vil jeg ikke forandre. Jeg har en ukontrollerbar søtmage.  (Ikke «søt mage», som stavekontrollen vil ha meg til å skrive.) Jeg har hørt om folk som kan kose seg med en sjokolade i ei uke. De tar et par rute om dagen og er fornøyd med det! Slik er ikke jeg. Dersom jeg putter noe søtt i munnen, stopper jeg ikke før det er tomt. Stoppknappen mangler totalt og bremsemekanismen fungerer dårlig. Jeg har rett og slett ikke viljestyrke til å slutte. Det er nærmest som en «utavkroppenopplevelse» hvor jeg observerer at jeg fortsetter å spise så lenge det er noe igjen. Den eneste måten å kontrollere dette på, er å unngå å ta den første biten. Kjedelig, men sant.
De to tingene jeg ikke ønsker å gjøre noe med, er at jeg er animalianer og har en gourmetkone. Grønnsaker er inn. Å være vegetarianer er inn. Å spise sunt er inn. På dette området er jeg helt ute. Jeg tror ordet animalianer er min egen konstruksjon.  Det betyr at jeg rett og slett foretrekker kjøtt framfor grønnsaker. Ikke fanatisk, som enkelte vegetarianere og veganer, men får jeg velge, er valget enkelt. Jeg har måttet tåle å bli kalt kresen, vrang og vanskelig i matveien. Kanskje er jeg det. Likevel forbeholder jeg meg retten til, enn så lenge, å bestemme hva jeg vil spise. Politisk ukorrekt? Javel, men slik er jeg.
Å ha en gourmetkone er noe alle burde ha. Hun er utrolig god til, og glad i å lage mat. Planlegging av et måltid kan pågå i flere dager og hun serverer de utroligste retter. Det hun lager, utfordrer meg akkurat passe. Noen ganger lager hun en modifisert porsjon til meg, og jeg vet hun avstår fra en god del ingredienser hun gjerne ville ha brukt. Jeg er svært takknemlig for at hun gjør det på den måten. Utfordringen min i denne sammenheng er at det hun lager er så godt at jeg har en tendens til å spise alt for mye!

Selv om en del klær strammer vel mye akkurat nå, har jeg ingen planer om å kjøpe ny garderobe. I mitt nye pensjonistliv har jeg både tid og mulighet til å gjøre nødvendige tiltak. Det vil jeg, og det skal jeg. Det er ikke mulig å påstå at jeg ikke vet hva som skal til. Jeg spiser feil og for mye. Aktiviteten er for lav. At kroppen min har andre planer enn meg, må jeg bare ta takhøyde for.  Da gjenstår det bare å finne motivasjonen og komme i gang uten at det går ut over trivselen. Den er viktig den!