I går sto John-Arnes reportasje på trykk i Magasinet i Dagbladet. Et nydelig stykke arbeid. Vi tilbrakte mange timer sammen på turen til
Memphis og Graceland. Intervjuene ble mye lenger og detaljerte enn vi hadde regnet med. Likevel, vi hadde aldri drømt om et slikt resultat. Hvordan er det mulig å skrive slik? Det var overraskende at han hadde skrevet så mye om familien og enda mer overraskende hvordan han hadde pakket det hele sammen. Fortid og nåtid er vevet sammen på en utrolig måte som gjør sømmer og overganger nesten usynlige. Kanskje er jeg litt inhabil til å uttale meg om dette? Gjør det likevel.
Dagen i går ble litt uvirkelig. Tidlig opp og ut for å kjøpe Dagblad. Gjennomlesing og refleksjon over hvor flott bildene som var valgt passet inn i helheten. Så startet tekstmeldingene å komme. Flotte, engasjerte meldinger som fortalte om det vi aller helst ønsket å høre: Folk ble rørt, folk var takknemlige! Folk uttrykte glede over at det er mulig å realisere drømmer, slik Hennings drøm var blitt virkeliggjort. En av mine venner mente at reportasjen var så god at den burde bli innstilt til en eller annen pris! Er helt enig i det!
Vi regner ikke med at alle opplever artikkelen like positivt. Det er umulig å beskrive situasjonen rundt Henning uten at
død bli et tema. Ikke alle setter pris på det. Vi regner ikke med å høre fra dem som synes vi har vært for frimodige på dette området, men virkelighet er virkelighet.
Det skal være mulig å være modig i Melhus kommune! For å realisere dette prosjektet har det vært mange modige personer i sving! Vi ønsker
å takke alle som har bidratt på en eller annen måte slik at turen kunne gjennomføres. Og en
spesiell takk til John-Arne Gundersen i
Magasinet i Dagbladet som har gjort det mulig å dele turen med så mange på en slik fantastisk måte
I motsetning til dagen derpå, etter at
A-magasinet kom med sin artikkel den 30.11., føler vi i dag glede, fred og ro.
Det er ei god følelse å starte jula med.
