En fyr i et liv i en hverdag.
Da var det over for denne gang. Det er tid for å oppsummere. Det kan egentlig gjøres ganske fort dersom jeg skal ramse opp det vi har holdt på med disse 14 dagene. Vi har ikke leid bil og reist øya rundt. Vi har ikke vært med på noen utflukter. Jeg har ikke badet, hverken i sjøen eller i basseng. Teide har fått være i fred for oss i år. Nattklubber og sene utesteder har ikke sett noe til oss. Nye bekjentskaper har vi ikke skaffet oss. Vi har ikke maktet å bli skikkelig fulle noen av oss. Vi har ikke spist chataubriand på noen fin restaurant, eller vært på La Gomera. Noen annen båttur har det heller ikke blitt. Vi har heller ikke blitt solbrent. Hva i all verden har vi gjort da? Latet oss. Lest mange tusen sider i mer eller mindre gode bøker. Det har blitt tid til å prate sammen. Vi har tilbakelagt et imponerende antall kilometer langs strandpromenaden og fra butikk til butikk. Spist mange gode måltider og drukket et ikke nevnbart antall liter øl. Vi har også rukket å være litt syke begge to i løpet av den siste uka. Denne siste helga har også blitt preget av beskjeden om av to av våre venner har mistet sin 22 år gamle sønn. Det er på tide å vende tilbake til hverdagen .. og kulden!
Et magevirus har inntatt øya og Vigdis og jeg har fått hvert vårt. Kjedelig å være til når selv en liten vannskvett blir mottatt av magen som en innbitt fiende. Vigdis ligger et par dager foran meg i løypa, og hun er i fin form i dag. Det betyr at siste del av ferien forhåpentligvis blir slik den skal være. Nei, da er det vel på tide å ta en slurk doven cola igjen. Skål!
I kveld er det julaften her i Spania. Egentlig er det Hellige tre kongers aften, men det er i dag barna får gaver. Julehandlen ser ut til å ha gått strykende i hele dag og bybildet, og særlig lydbildet, har vært preget av mye spansk. Utpå kveldinga skulle det være opptog med samling på torget, men tålmodigheten vår strakk ikke til. Vi gikk hjem mens sola enda var oppe. I mangel av et bilde av et fargesprakende opptog, får jeg bruke bilde av solnedgangen jeg tok på veien hjem.
Solen har nettopp gått ned i havet. "Alltid er det på jorden et sted soloppgang" skriver André Bjerke. Det må vel bety av det alltid et sted er en solnedgang? Den solnedgangen jeg nettopp var vitne til kl. 18.32 her på Tenerife, hvor fort måtte jeg ha beveget meg mot sola for å reversere den? Hadde det holdt med en ekstra rask speedbåt, eller må det sterkere lut til? Jeg fant fort ut at det var jo et regnestykke selv jeg ville klare: Jordas omkrets delt på 24 timer. Grovt regnet 1700 km/t! Hvor fort går et jagerfly? Kunne det ha vært en ny turistattraksjon? Hvor mye whisky jeg har drukket? Hva har vel det med saken å gjøre?
Chips, freenze fries, patatas fritas, pommes frites. Til alle måltider denne ferie, bortsett fra ett par pizza og en pastarett, har jeg fått servert denne gylne delikatessen. Det er selvfølgelig godt, men dog kjedelig i lengden. Når jeg tenker etter, har det vært en del variasjon på hvor harsk frityroljen har vært, men alt i alt har jeg blitt enig med meg selv om at dette er det første punktet på lista over det som gjør det ok å reise hjem om en uke. Jeg har et punkt til på denne lista, men det tør jeg nesten ikke innrømme overfor meg selv engang. Nei, jeg tror jeg holder det for meg selv foreløpig. Pommes frites står vel neppe på kostlista til helsefanatikerne som snakker stadig høyere om at vi må leve sunt. Det er vel ikke lenge til fet mat også blir merket på samme måte som sigaretter. Innen den tid er det lov å tro at jeg har startet et nytt og sunnere liv. Det kan vel ikke sies at jeg har planlagt en offensiv slankekur, men det skal bli kjekt å se om jeg kan bli litt mer venn med badevekta fram mot neste nyttårsskifte.
Det ser imponerende ut. Framsida av bygget som rommer Casino gjør mye ut av seg. Innsida vet jeg ingenting om. Jeg har verken med meg smoking eller trendy klær i riktig merke, så utsida får holde for meg. Ferien nærmer seg fort halvferdig. Vi koser oss og gjør minst mulig bortsett fra å gå en del. Gangtrafikken bortover strandpromenaden vil tilta i uka som kommer etter hvert som formen bedrer. Forstår godt at dere som fryser hjemme i Norge akkurat nå også gjerne ville ha vært her, men ikke vær alt for misunnelig. Vi kommer hjem og fryser sammen med dere om ei uke.
Nyttårsaften har en tendens til å bli lik samme hvor en befinner seg. På restauranten La Barca var stemningen upåklagelig til tross for at det var en dårlig idé å bestille kjøtt på en fiskerestaurant. Organisert fyrverkeri er en suveren oppfinnelse. Å kunne sitte rolig på en stol og se opp i lufta, er å foretrekke framfor å stå med baken i været for å tenne på ei lunte som ikke til brenne. Godt Nytt År til alle kjente og ukjente lesere! (Til begge to)
