Når mørket no har senka sæ.

e det fortsatt lyse dagen på Tenerife. Men der e ikke vi lenger. Det va herlig så leng det vart, men minnan kan ingen ta fra oss. Vi e så klar som vi kan bli for hverdagen.

The End.

Hjemturen er alltid et antiklimaks. Særlig når du hører at temperaturen i Trøndelag er -10. Alt har gått bra hele turen. Vi er både slitne og stolte i det vi går på flyet.

Impulskunst.

Er ute og går. Langs strandpromenaden. Den er lang. Og varm! Det er mangt å se på veien. Kom forbi en kunstpark, bygd av turister, stein for stein. Nesten en kilometer strand hadde slik utsmykning. Sitter på "Plaza del Duque", en del av "snobbestranda", hvor merkeklærfaktoren er høy. Forsøker å få kropstemperaturen ned på et akseptabelt nivå ved hjelp av en øl og en milkshake. Tror jeg klarer det. Etter hvert. Etterpå er det bare ca 12000 skritt tilbake til hotellet. I værste fall finnes det alltids en taxi.

Champagne og kaviar til frokost.

Er det vanedannende? Hvis det er, må frokostbudsjettet justeres litt når vi kommer hjem. Vi regner med at syltetøyet og brunosten blir god og finne på frokostbordet i neste uke. Fiskeboller og kjøttkaker vil vel også stå på menyen. Sola er på plass i dag og vi til sikkert klare å oppnå den litt solbrente, misunnelsesverdige looken i løpet av dagen.

Og sånn går no dagan..

Sjelden har vel det uttrykket passa bedre. Dagan har flydd avsted i en helt ubeskrivelig fart. Vi avslutter nest siste dag med t-lys på terrassen og snakker nok en gang om Hennings utholdenhet. Hva kan gå galt nå? Det vet vi ikke. Akkurat nå slapper Henning godt av i senga si etter en ok dag, men vi er enda ikke hjemme. Hvis noen synes vi er i overkant fokusert på Hennings form, får de bare tilgi oss. Vi som står midt oppe i det, er hele tida klar over at dette har vært, og er et risikoprosjekt. Vi ser Hennings glede, men også hvor mye han skjerper seg og hvor mye dette tar ut at han. Vi velger å tro at gevinsten er større enn kostnaden.

Robinson, en gammel venn.

I mange år så vi på Robinson som vår favorittrestaurant. Den ligger på strandpromenaden med sin kullgrill som publikumsmagnet. I fjor ble vi skikkelig skuffet pga en usmakelig servitør. Vi gir dem i kveld en siste sjanse for gammelt vennskaps skyld.

Taubanen til topps på Teide

tok ikke vi. Spanias høyeste fjell fikk ikke besøk av oss i år. Håvard og jeg leide cabriole og kruset halve øya rundt mens Linn, Vigdis og Henning shoppet. En god løsning for alle fem. Tida flyr. Henning har fortsatt smilet på plass etter feiringa i gård, til tross for at han er dyktig sliten. Mange har vært flinke til å informere oss om alle minusgradene som møter oss når vi kommer hjem. Takk for det! Enda har vi 1,5 dag igjen her og kose oss. Vi gidder ikke å bry oss om kuldegradene for vi lander!