Men hva er disse
hverdagshendelsene som saboterer anstrengelsene mine? Når jeg tenker tilbake,
er det nesten uten unntak kroppen som har kranglet på en eller annen måte. Ett
eller annet som har skapt et brudd i kost- og treningsregimet. Prolaps,
revmatisme, nyrestein, leddbetennelser, ribbeinsbrudd, skulder- og
kneoperasjon. Fellesnevneren er smerter. Livsstilsendringer og store smerter er
en dårlig kombinasjon. Å mestre smertene krever energi og mental styrke. Den
psykiske slitasjen gjør det komplisert å ha nok fokus på de langsiktige
utfordringene som fornuftig matinntak og trening innebærer. I tillegg kommer
selvfølgelig krisene som blir skapt av for eksempel dødsfall og samlivsbrudd i
nær familie. Noen ganger er også belastninger på jobben eller lystbetonte
feriereiser nok til å skape ubalanse i de monotone hverdagsrutinene. Sånn er
det, og sånn vil det fortette å være. Livet inneholder en del uforutsigbare realiteter som berører oss alle.
Å ha kontroll på
vekta handler som kjent i hovedsak om to ting: Matinntak og aktivitet. Når du
har en stillesittende jobb, betyr det at aktiviteten må opprettholdes ved hjelp
av trening. Å trene med smerter, er ubehagelig og lite motiverende. God mat og
drikke inneholder mye trøst og lindring, en trivselsfaktor det er vanskelig å
forsake over lengre tid. Når det røyner på, dukker det opp en stemme i hodet
mitt som forteller meg at "nå har du vært flink så lenge. Du har virkelig
fortjent å skeie litt ut. Bare i dag, så kan du skjerpe deg igjen i
morgen." Slike tanker sprenger hull i intensjonsdemningen min. Når jeg
ikke makter å stå imot, melder en ny tanke seg; "En litt lengre pause kan
jo ikke skade. Det er helg. Kos deg! Mandag er sikkert en god dag å
fortsette". På mandag skjer noe nytt...
Før jeg var 18 år,
var jeg en lovende fotballspiller. Karrieren på Nidelv tok en brå slutt. En
hofteskade og et totalt fraværende støtteapparat satte et definitivt punktum
for videre ballspill. Kanskje like greit. Etter det, må en kunne si at jeg har
fortsatt å trene ujevnt og trutt. Jeg var tidlig ute og tegnet abonnement på 3T
da de åpnet på Rosten i 1985. Antall kalorier jeg har forbrent der i løpet av noen
10-år, er imponerende høyt. Etter hvert ble jeg imidlertid et av 3T's mange
«støttemedlemmer». Å si opp medlemskapet føltes som et nederlag. Å komme seg
dit på regelmessig basis, var i praksis umulig. Til slutt innså jeg at jeg
hadde betalt nok for ingenting. Siste gang jeg var der, godtok ikke
elektronikken i inngangspartiet adgangskortet mitt. Da ble jeg fortalt at den
type kort jeg hadde, hørte til det gamle systemet som ble skiftet ut for over 3
år siden! Takk for meg. I starten, over
20 år tidligere, hadde senteret vært et medisinsk senter, hvor jeg trente sammen
med andre med revmatisme. Denne profilen forsvant gradvis utover 90-tallet.
Ikke et vondt ord om 3T, men hvor mye jeg egentlig betalte for hver
treningstime, er et regnestykke jeg helst ikke vil ha svaret på.
Fram mot 2011-12
taklet jeg medgang og motgang uten alt for stort fokus på livsstil. Det var mer
enn nok av andre ting å konsentrere seg om. Formen varierte uten at det fikk
alt for stor oppmerksomhet. I ettertid
er det lett å fastslå at vekta steg med noen kilo pr. år. Jeg forsto alvoret
først da jeg udiskutabelt veide over 130 kilo. Dessuten begynte kroppen å si i
fra. Tydelig og klart. Dette ville den ikke være med på lenger. Blodtrykket steg, en nummen følelse i beina
tiltok og jeg var tørst hele tiden, både natt og dag. Det var nærliggende å
tenke at diabetes II ville bli diagnosen når jeg omsider kom meg til legen.
Slik var det ikke.
Blodsukkeret var helt
i orden. Jeg gjennomgikk en omfattende utredning for å finne ut hva som feilte
beina mine. Det ble aldri stilt en diagnose som piller eller skalpell kunne
gjøre noe med. Det nærmeste legene kom en konklusjon, var at prolapsoperasjonen
i 1992 hadde gitt meg en nerveskade i begge bein. Høyst uvanlig har jeg
forstått. Som oftest oppstår slike skader bare på en side. En betydelig
vektreduksjon ville være en stor fordel. Det var legen og jeg skjønt enige om.
Skulle jeg igjen få kontakt med tærne mine, måtte jeg med andre ord fikse det
selv. Eller mer korrekt, jeg måtte skaffe meg riktig hjelp. Løsningen dukket
opp etter at jeg snakket med sjefen min om situasjonen. Han satte meg i kontakt
med CERG, en forskningsgruppe på NTNU. De forsker på hvilken effekt
forskjellige treningsformer har på metabolsk syndrom. Og hva er det? Da er det
enklest å sitere CERG’s nettsted:
«Metabolsk syndrom er en
samling av risikofaktorer som øker sannsynligheten for hjerte- og karsykdom og
kjennetegnes ved for mye bukfett, høyt blodsukker, høyt blodtrykk og høyt
innhold av triglyserider i blodet.»
Bortsett fra blodsukkeret, var dette en god beskrivelse
av meg på det tidspunktet. Alle risikofaktorer ble undersøkt og eliminert før
hardkjøret startet. Et imponerende antall undersøkelser ble gjennomført før det
var snakk om å starte treninga. Hjertet og blodårer ble grundig sjekket med
ultralyd. En mengde blodprøver ble tatt. Forbrenning ble målt og maksimalpuls
fastsatt. Omsider ble jeg godkjent og fikk plass i prosjektet. Jeg startet i et nøye kontrollert
treningsregime. Etter som dette var et forskningsprosjekt, ble vi prøvekaninene
inndelt i forskjellige treningsgrupper. Noen havnet i en kontrollgruppe. Med
andre ord, de skulle leve som før. Andre startet med styrketrening og noen
skulle drive kondisjonstrening på forskjellig vis.
Jeg havnet i intervalltreningsgruppa. Verktøy: Tredemølle. 10 minutter oppvarming.
Deretter 4 x 4 minutt intervall. Det vil si for min del, å gå på tredemølla i
maksimal fart, med maksimal stigning i 4 minutter. Deretter 3 minutter med «aktiv»
avslapping på mølla før neste blodslitrunde startet. Maksimal belastning vil i
denne sammenhengen si at du på slutten av 4-minuttersintervallet skal nå opp i
over 90 % av maksimalpulsen din. Tungt! Blytungt! Eneste trøst var at denne
øvelsen er akkurat like tung både for Petter Northug og meg. Hele treningsøkta
tok 35 minutter. (10+4+3+4+3+4+3+4) Dette skulle helst gjennomføres 3 ganger i
uka. I 3 år! Oppfølginga underveis var glimrende, med grundig statussjekk etter
1 år og 3 år. Bortsett fra avbrudd på
grunn av en skulderoperasjon, ett ribbeinsbrudd og en pilegrimsvandring i
Spania, holdt jeg koken i de 3 årene. Innsatsen var i perioder laber, men
ytelsen økte jevnt og trutt. Med andre ord, jeg måtte ha større og større
belastning for å nå opp i ønsket hjertefrekvens.
I tillegg til intervalltreninga, fant jeg også et
treningssenter som passet meg som hånd i hanske. BAZ på Lade har et konsept
hvor svært mange av de som er medlemmer, har noen ekstra kilo å dra på. Foruten
god og kyndig veiledning fra godt utdannet personale, har senteret 30 års
aldersgrense! - og ingen speil på veggene! I perioder har jeg vært svært aktiv
der. I andre perioder kan jeg vel defineres som støttemedlem. Jeg har også de
siste årene vært en særdeles flittig bruker av gang- og sykkelveiene rundt om i
Trondheim. Å gå er terapi. Helst med lydbok på ørene. I perioder har jeg nok
overdrevet litt. 10 mil i uka var ikke uvanlig. Takk Vigdis, for rausheten og tålmodigheten!
I en utfordrende hverdag var det godt i det minste å
ha noe jeg hadde kontroll på. Mestringsopplevelsen og motivasjonen var stor.
Når jeg i tillegg etter hvert også fikk bedre kontroll på matinntaket, var det
ikke mulig å unngå å gå ned i vekt. På et tidspunkt, i 2015, var vekta svært nær
målet. Litt i overkant av 100 kilo.
Utover høsten, ble imidlertid belastningen med en
sønn som var i ferd med å dø, så stor at taket glapp. Da Henning døde i november-15, var det ikke
lenger mulig å opprettholde fokuset på trening og mat. Siden da har jeg hatt
flere halvhjertede forsøk på å ta tilbake kontrollen og gi kroppen min best
mulig rammebetingelser for å ha det bra. Så langt har jeg ikke lykkes helt.
Kiloene er langsomt på vei tilbake. Slaget er på ingen måte tapt, men jeg har
noen utfordringer jeg må takle. Jeg får ikke skaffet meg en ny kropp. Smertene
jeg lever med, er der for å bli. Akkurat nå har jeg et kne og ei skulder som
bråker mer enn godt er. Jeg har kommet i reservedelsalderen. Det er ingen spøk
å forholde seg til.
Når det gjelder mat, har jeg 3 utfordringer. En av
dem kan jeg gjøre noe med. To av dem vil jeg ikke forandre. Jeg har en
ukontrollerbar søtmage. (Ikke «søt mage»,
som stavekontrollen vil ha meg til å skrive.) Jeg har hørt om folk som kan kose
seg med en sjokolade i ei uke. De tar et par rute om dagen og er fornøyd med
det! Slik er ikke jeg. Dersom jeg putter noe søtt i munnen, stopper jeg ikke før
det er tomt. Stoppknappen mangler totalt og bremsemekanismen fungerer dårlig.
Jeg har rett og slett ikke viljestyrke til å slutte. Det er nærmest som en «utavkroppenopplevelse»
hvor jeg observerer at jeg fortsetter å spise så lenge det er noe igjen. Den eneste
måten å kontrollere dette på, er å unngå å ta den første biten. Kjedelig, men
sant.
De to tingene jeg ikke ønsker å gjøre noe med, er at jeg er animalianer og har en gourmetkone. Grønnsaker er inn. Å være vegetarianer er inn. Å spise sunt er inn. På dette området er jeg helt ute. Jeg tror ordet animalianer er min egen konstruksjon. Det betyr at jeg rett og slett foretrekker kjøtt framfor grønnsaker. Ikke fanatisk, som enkelte vegetarianere og veganer, men får jeg velge, er valget enkelt. Jeg har måttet tåle å bli kalt kresen, vrang og vanskelig i matveien. Kanskje er jeg det. Likevel forbeholder jeg meg retten til, enn så lenge, å bestemme hva jeg vil spise. Politisk ukorrekt? Javel, men slik er jeg.
Å ha en gourmetkone er noe alle burde ha. Hun er utrolig god til, og glad i å lage mat. Planlegging av et måltid kan pågå i flere dager og hun serverer de utroligste retter. Det hun lager, utfordrer meg akkurat passe. Noen ganger lager hun en modifisert porsjon til meg, og jeg vet hun avstår fra en god del ingredienser hun gjerne ville ha brukt. Jeg er svært takknemlig for at hun gjør det på den måten. Utfordringen min i denne sammenheng er at det hun lager er så godt at jeg har en tendens til å spise alt for mye!
De to tingene jeg ikke ønsker å gjøre noe med, er at jeg er animalianer og har en gourmetkone. Grønnsaker er inn. Å være vegetarianer er inn. Å spise sunt er inn. På dette området er jeg helt ute. Jeg tror ordet animalianer er min egen konstruksjon. Det betyr at jeg rett og slett foretrekker kjøtt framfor grønnsaker. Ikke fanatisk, som enkelte vegetarianere og veganer, men får jeg velge, er valget enkelt. Jeg har måttet tåle å bli kalt kresen, vrang og vanskelig i matveien. Kanskje er jeg det. Likevel forbeholder jeg meg retten til, enn så lenge, å bestemme hva jeg vil spise. Politisk ukorrekt? Javel, men slik er jeg.
Å ha en gourmetkone er noe alle burde ha. Hun er utrolig god til, og glad i å lage mat. Planlegging av et måltid kan pågå i flere dager og hun serverer de utroligste retter. Det hun lager, utfordrer meg akkurat passe. Noen ganger lager hun en modifisert porsjon til meg, og jeg vet hun avstår fra en god del ingredienser hun gjerne ville ha brukt. Jeg er svært takknemlig for at hun gjør det på den måten. Utfordringen min i denne sammenheng er at det hun lager er så godt at jeg har en tendens til å spise alt for mye!
Selv om en del klær strammer vel mye akkurat nå, har
jeg ingen planer om å kjøpe ny garderobe. I mitt nye pensjonistliv har jeg både
tid og mulighet til å gjøre nødvendige tiltak. Det vil jeg, og det skal jeg.
Det er ikke mulig å påstå at jeg ikke vet hva som skal til. Jeg spiser feil og
for mye. Aktiviteten er for lav. At kroppen min har andre planer enn meg, må jeg bare ta takhøyde for. Da gjenstår det bare å finne motivasjonen og
komme i gang uten at det går ut over trivselen. Den er viktig den!
1 kommentar:
Egil, du er brilliant til å skrive om og beskrive tilstander mange av oss kjenner oss igjen i, og mange av oss deler samme skjebne. Imidlertid lo jeg godt, ikke av skadefryd, men fordi du beskriver det så godt, om at du er i besittelse av en "søt mage". Men hele fortellingen er kjempegodt skrevet, du blir bare bedre og bedre til å skrive, så det må du bare fortsette med, selv om du skulle bli "treningsnarkoman"...����
Legg inn en kommentar